I det ni og tjuende jubileet, i den første uken – i begynnelsen av den [1373] – giftet Arpaksjad seg med en kvinne ved navn Rasueja, datter av Susan, datter av Elam. Hun fødte ham en sønn i det tredje året av denne uken [1375], og han kalte ham Kainan.

Da gutten ble stor, lærte faren ham skrivekunsten. Han gikk av sted for å lete etter et sted for seg selv hvor han kunne eie sin egen by.

Han fant en innskrift som de gamle hadde risset i en klippe. Han leste det som sto i den, kopierte det, og syndet på grunnlag av det som sto i den, for i den var Vekternes lære, den de brukte når de iakttok varsler i sol, måne og stjerner og hvert himmelsk tegn.

Han skrev det ned, men fortalte det ikke til noen, for han var redd for å fortelle det til Noa, så han ikke skulle bli vred på ham for det.

I det trettiende jubileet, i den andre uken – i dets første år [1429] – giftet han seg med en kvinne ved navn Melka, datter av Madai, Jafets sønn. I dets fjerde år [1432] ble han far til en sønn, og han kalte ham Sjelah, for han sa: «Jeg er virkelig blitt sendt».

I det fjerde året ble Sjelah født, og da han vokste opp, giftet han seg med en kvinne ved navn Muak, datter av Kesed, hans fars bror, i det trettiførste jubileet, i den femte uken, i dets første år [1499].

Hun fødte ham en sønn i dets femte år [1503], og han kalte ham Eber. Han giftet seg med en kvinne ved navn Azurad, datter av Nebrod, i det trettitoende jubileet, i den sjuende uken, i dets tredje år [1564].

I det sjette året [1567] fødte hun ham en sønn, og han kalte ham Peleg, for på den tiden da han ble født, begynte Noas barn å dele jorden mellom seg. Av den grunn gav han ham navnet Peleg.

De delte den på en dårlig måte seg imellom og fortalte det til Noa.

I begynnelsen av det trettitredje jubileet [1569–1617] delte de jorden i tre deler – til Sem, Kam og Jafet – hver i sin arv. Dette skjedde i det første året av den første uken [1569], mens én av oss som var sendt, oppholdt seg hos dem.

Da han kalte sine barn til seg, kom de til ham – de og deres barn. Han delte jorden i loddene som hans tre sønner skulle inneha. De rakte ut hendene og tok boken fra brystet til sin far Noa.

I boken kom det fram som Sems lodd: jordens midte, som han skulle eie som arv for seg og sine barn gjennom alle tider – fra midten av fjellkjeden Rafa, fra kilden til vannet fra Tina-elven. Hans andel går vestover gjennom midten av denne elven. Så går man til man når dypets vann, hvorfra denne elven springer fram. Elven løper ut og øser sine vann i Me’at-havet. Elven går videre helt til Det store hav. Alt som ligger mot nord, tilhører Jafet, mens alt som ligger mot sør, tilhører Sem.

Den går til den når Karas. Dette ligger i barmen av den grenen som vender mot sør.

Hans andel går mot Det store hav og går rett fram til den når vest for grenen som vender mot sør, for dette er havet som kalles grenen av det egyptiske hav.

Derfra dreier den nordover mot munningen av Det store hav ved vannkanten. Den går vest for Afra og går til den når Gihon-vannet, og sør for Gihons vann langs bredden av denne elven.

Den går østover til den når Edens hage, på dens sørlige side – mot sør – og fra østsiden av hele landet Eden og hele østen. Den dreier mot øst og kommer til den når øst for fjellkjeden som heter Rafa. Så går den ned mot bredden ved Tina-elvens munning.

Dette loddet kom ut for Sem og hans barn, for at de skulle bo i det for alltid, gjennom hans slekt til evig tid.

Noa gledet seg stort over at dette loddet hadde kommet ut for Sem og hans barn. Han mintes alt han hadde sagt profetisk med sin munn, for han hadde sagt: «Velsignet være Herren, Sems Gud, og måtte Herren bo der Sem bor.»

Han visste at Edens hage er det aller helligste og Herrens bolig, at Sinai-fjellet ligger midt i ørkenen, og at Sion-fjellet er midt i jordens navle. De tre – vendt mot hverandre – ble skapt som hellige steder.

Han velsignet gudenes Gud, han som hadde lagt Herrens ord i hans munn, og Herren for evig.

Han visste at et velsignet og utmerket lodd var kommet for Sem og hans barn gjennom alle tider: hele landet Eden, hele landet ved Erytresjøen, hele landet i øst, India, det som er i Erytrea og dets fjell, hele landet Basan, hele landet Libanon, øyene Kaftor, hele fjellkjeden Senir og Amana, fjellkjeden Assur som er i nord, hele landet Elam, Assur, Babel, Susa og Madai; alle Ararat-fjellene, hele området på den andre siden av havet – som ligger på den andre siden av Assurs fjellkjede mot nord – et velsignet og rommelig land. Alt i det er meget vakkert.

For Kam kom det ut et annet lodd mot den andre siden av Gihon – mot sør – på høyre side av hagen. Det går sørover og til alle de ildfulle fjellene. Det går vestover mot Atel-havet; det går vestover til det når Mauk-havet, alt som kommer ned i det, blir ødelagt.

Det kommer til nord, til grensen Gadir, og kommer til kysten ved havets vann, til vannene i Det store hav, til det når Gihon-elven. Gihon-elven går til den når høyre side av Edens hage.

Dette er landet som kom ut for Kam som lodd, som han skulle eie for seg og sine barn for alltid gjennom deres slekter til evig tid.

For Jafet kom det ut et tredje lodd på den andre siden av Tina-elven, nord for munningen av dens vann. Det går mot nordøst, hele området Gog og alt som er øst for dem.

Det går rett nordover og går mot fjellene i Qelt, mot nord, og mot Mauk-havet. Det kommer til østsiden av Gadir, helt til kanten av havets vann.

Det går til det når vest for Fara. Deretter vender det tilbake mot Aferag og går østover mot vannet i Me’at-havet.

Det går til kanten av Tina-elven mot nordøst til det når bredden av dens vann, mot fjellkjeden Rafa. Det går rundt mot nord.

Dette er landet som kom ut for Jafet og hans barn som hans arvelodd, som han skulle eie for seg og sine barn gjennom deres slekter til evig tid: fem store øyer og et stort land i nord.

Og sjøen der er kald, men Kams land er varmt. Sems land er verken varmt eller kaldt, men en blanding av kulde og varme.