Da menneskeheten begynte å formere seg på jordens overflate og døtre ble født blant dem, så Herrens engler i et bestemt år av dette jubileet at de var vakre. Så tok de seg av dem de ønsket og giftet seg med dem.

Ondskapen økte på jorden. Alle levende vesener ødela sin ferdsel – fra mennesker til husdyr, dyr, fugler, og alt som beveger seg på bakken. De begynte å sluke hverandre, og ondskapen økte i verden. Hver eneste tanke i menneskehetens sinn var ond hele tiden.

Herren så at jorden var korrupt, at alle levende vesener hadde ødelagt sine veier, og at alle – alle på jorden – hadde handlet ondt i hans øyne.

Han sa at han ville utslette menneskene og alle levende vesener som var på jordens overflate, så vel som alt som var skapt.

Han var tilfreds bare med Noah.

Mot englene han hadde sendt til jorden, var han sint nok til å fjerne dem fra sine stillinger. Han ba oss binde dem i jordens dyp; nå er de bundet der og er alene.

Når det gjelder deres barn, gikk det ut en ordre fra hans nærvær om å utrydde dem med sverdet og fjerne dem fra himmelens syn.

Han sa: 'Min ånd skal ikke forbli hos menneskene for alltid, for de er kjøtt og blod. Deres levetid skal være 120 år.'

Han sendte sitt sverd blant dem slik at de ville drepe hverandre. De begynte å drepe hverandre til alle falt for sverdet og ble utslettet fra jorden.

Når det gjelder deres barn, gikk det ut en ordre fra hans nærvær om å utrydde dem med sverdet og å fjerne dem fra himmelens syn.

Han utslettet alle fra deres steder; det var ingen av dem som han ikke dømte for all sin ondskap.

Han skapte en ny og rettferdig natur for alle sine skapninger slik at de ikke ville synde med hele sin natur for evig. Alle vil være rettferdige – hver etter sin art – for all tid.

Dommen over dem alle har blitt fastsatt og skrevet på de himmelske tavlene; det er ingen urettferdighet. For alle som avviker fra den veien som er fastsatt for dem å gå, hvis de ikke følger den, er dommen skrevet ned for hver skapning og for hver art.

Det finnes ingenting som er i himmelen eller på jorden, i lyset, i mørket, Sheol, dypet, eller i det mørke stedet – alle deres dommer er fastsatt, skrevet og innskrevet.

Han vil dømme hver person – den store etter hans storhet og den lille etter hans litenhet – hver og en etter sin vei.

Han er ikke en som viser velvilje eller tar imot bestikkelser, hvis han sier han skal fullbyrde dommen over hver person. Om en person ga alt på jorden, ville han ikke vise velvilje, og han ville heller ikke akseptere det fra ham, for han er den rettferdige dommer.

Angående israelittene er det skrevet: 'Hvis de vender seg til ham på den rette måten, vil han tilgi all deres ondskap og benåde alle deres synder.'

Det er skrevet at han vil vise nåde til alle som vender seg bort fra sine feil én gang i året.

For alle som ødela sine veier og sine planer før floden, ble det ikke vist noen nåde bortsett fra Noah alene, fordi nåde ble vist ham for hans barns skyld, som han reddet fra flommens vann. Hans sinn var rettferdig i alle hans veier, og han brøt ikke noe av det som var pålagt ham.

Herren sa at han ville utslette alt på jorden – fra mennesker til husdyr, dyr, fugler, og alt som beveger seg på bakken.

Han befalte Noah å lage seg en ark for å redde seg selv fra flommens vann.

Noah laget en ark i samsvar med alle detaljer han hadde blitt befalt i det tjuesyvende jubileet av år, i den femte uken, i det femte året [1307].

Han gikk inn i den i det sjette året [1308], i den andre måneden – fra den første til den sekstende. Han og alle vi førte til ham, gikk inn i arken. Herren lukket den fra utsiden på den syttende om kvelden.

Herren åpnet de syv flomportene i himmelen og åpningene fra kildene i det store dypet – det var syv åpninger totalt.

Flomportene begynte å sende vann ned fra himmelen i 40 dager og 40 netter, mens kildene i dypet bragte vannet opp til hele jorden var dekket med vann.

Vannet økte på jorden; vannet steg 15 alen over hvert høyt fjell. Arken hevet seg over jorden og beveget seg rundt på vannets overflate.

Vannet forble stående på jordens overflate i fem måneder – 150 dager.

Arken kom til hvile på toppen av Lubar, en av fjellene i Ararat.

I den fjerde måneden ble kildene i det store dypet stengt, og flomportene i himmelen ble holdt tilbake. På den første dagen i den syvende måneden ble alle kildene fra jordens dyp åpnet, og vannet begynte å synke ned i dypet.

På den første dagen i den tiende måneden, ble fjelltoppen synlig, og på den første dagen i den første måneden ble jorden synlig.

Vannet tørket opp fra jordens overflate i den femte uken, i det syvende året [1309]. På den syttende dagen i den andre måneden var jorden tørr.

På den tjuesjuende dagen åpnet han arken og sendte ut dyrene, fuglene, og alt som beveger seg.