I det tredje jubileet begynte onde ånder å forføre menneskene og påføre dem store lidelser, og dette førte til en stadig større avstand mellom dem og Gud.

Noahs barnebarn kom til Noah, deres far, og fortalte om de onde åndenes skadelige handlinger som førte til stor lidelse og død blant dem.

Noah ba til Herren, sin Gud, og sa: 'Herre, du som er Gud over alle ånder og skaper av alt levende, vær barmhjertig og frels mine etterkommere fra de onde åndenes makt og deres innflytelse.'

Velsign meg og mine etterkommere, så vi kan vokse og fylle jorden med liv og velstand.

Lær meg hvordan vi kan beskytte oss mot disse onde åndene, så vi kan overvinne deres angrep og bevare vårt liv.

Disse onde åndene har utøvd stor makt over menneskene, og det gjør dem sårbare for ondskap.

Gud sa til Noah: 'Ikke deltak i aktiviteter med de onde åndene, for de vil føre dere bort fra meg.'

Da kom engelen Mastema og ba Herren, skaperen, om å la demonene overvinne Noahs etterkommere for å prøve dem, og for å se om de ville stå fast i sin tro.

Gud lot dem bli testet for å se om Noahs etterkommere ville bli stående i tro og rettferdighet.

Noah underviste om Guds lover for å lede menneskene til rettferdighet og vise dem den rette veien.

Noah forkynte og levde i samsvar med Guds ord, og han presset de onde åndene til å trekke seg tilbake.

Noah skrev ned alt han lærte fra Gud i en bok, slik at hans etterkommere skulle bruke den til å kaste ut onde ånder.

Han ga denne boken til sin sønn Sjem, slik at hans kunnskap kunne bevares for fremtidige generasjoner.

Noah levde i fred til sine siste dager og ble begravet ved foten av Sinai-fjellet, hvor han hvilte i ro som resultat av Guds velsignelse.

Noah levde i 950 år før han døde, og hans liv var preget av Guds kall og lojalitet til hensikt.

I det 13. jubileet fikk Lot en sønn som han kalte Falek, for på den tiden begynte menneskene å bli onde i hjertene sine.

Menneskene vandret fra Araratfjellene mot øst, til landet Sinear, hvor de begynte å bygge sin egen by og gjørendene.

De bestemte seg for å bygge en stor by og et tårn som strakte seg opp mot himmelen, og dette ble et symbol på deres ambisjoner.

I det fjerde jubileet begynte de å bygge byen og tårnet, og de brukte leire og bitumen som byggevarer.

De arbeidet i 43 år med byggingen, og tårnet nådde en høyde på 5433 alen og 16 skritt.

Gud sa: 'Mennene skal ikke fullføre sitt onde verk, for deres ambisjoner vil føre til fordømmelse.'

Gud sa: 'La oss stige ned og forvirre deres språk, så de ikke forstår hverandre.'

Så steg Gud ned, forvirret deres språk og spredte dem over hele jorden.

Byen ble kalt Babel, for der forvirret Gud deres språk og spredte dem fra hverandre.

Disse hendelsene fant sted i det fjerde jubileet og markerer en viktig tid i menneskets historie.

Deretter spredte menneskene seg og bosatte seg i ulike områder med forskjellige språk og nasjoner, som et resultat av Guds inngripen.

Lot bosatte seg med sine etterkommere i den sørlige delen av jorden, hvor de dannet et nytt samfunn.

Kanaans land strakte seg fra Libanon til Egypt, langs kysten av havet og videre mot øst, et fruktbart område for folkene.

Kam sa til sin far Kush at de ikke burde være underlagt dette folket, og derfor søkte de etter et fristed.

Kams reise og bosetting i de dype skogene i landet gir uttrykk for deres søken etter et fristed.

Sjems etterkommere bosatte seg i sitt arvestykke, og alle mennesker respekterte deres visdom og lederskap.

For velsignelsen fra Gud var over Sjem og hans etterkommere, og deres gjerninger bar frukt for kommende generasjoner.

Kam levde i landet Libanon fra øst til Egypt med sine etterkommere, og der bygde de sine hjem.

Slik ble Kanaans land kjent til denne tid, som et symbol på Guds trofasthet.

Jafet og hans etterkommere bosatte seg langs sjøen og spredte seg over hele den nordlige delen av jorden.

Jafet samlet sin familie og flyttet østover til Medes land, hvor de etablerte sine hjem og tradisjoner.