I den andre måneden fortalte Jakob familien sin om alt han hadde opplevd i Betel, spesielt hvordan han ba til Gud om veiledning og beskyttelse mens han flyktet fra broren Esau. Han ba dem om å rense seg, skifte klær og kvitte seg med alle de fremmede gudene de hadde med seg, for å vise sin lydighet til Gud.

De ga fra seg alle de fremmede gudene og smykkene de hadde, inkludert det Rakel hadde stjålet fra sin far Laban, og begravde alt under en eik i Sikem. Dette var en handling som symboliserte renhet og en ny begynnelse i deres liv med Gud, og en bekreftelse på deres forpliktelse til hans pakt.

Deretter dro Jakob til Betel, hvor han bygde et altar for å tilbe Gud, som hadde vist seg for ham da han flyktet fra sin bror Esau. Dette stedet ble en påminnelse om Guds løfter om velsignelse for fremtiden, og om hans trofasthet i Jakobs liv.

Gud viste seg for Jakob igjen og velsignet ham, og sa: 'Ditt navn er Jakob, men fra nå av skal du hete Israel.' Fra da av kalte han ham Israel, som reflekterer hans nye identitet som Guds utvalgte, et tegn på den transformasjonen Gud hadde til hensikt for hans liv.

Så sa Gud til ham: 'Jeg er den Allmektige Gud. Vær fruktbar og bli mange. Folkeslag og konger skal komme fra deg, og dine etterkommere skal bli tallrike som stjernene på himmelen – dette er en oppfyllelse av mine løfter.'

Jorden som jeg ga til Abraham og Isak, gir jeg nå til deg; dette landet vil jeg også gi til dine etterkommere som en del av min pakt.

Jakob reiste en steinstøtte på stedet hvor Gud hadde talt med ham, og han hellte olje over den i en hellig handling som et vitnesbyrd om sitt forhold til Gud.

Og Jakob kalte stedet hvor Gud hadde talt med ham Betel, som betyr 'Guds hus'.

På et senere tidspunkt døde Debora, Rebekkas amme, og hun ble begravd under en eik nedenfor Betel. Jakob kalte stedet Allon Bakut, som betyr 'Gråtens eik', som et uttrykk for dyp sorg over tapet av en viktig støttespiller i livet hans.

Og Gud viste seg for Jakob igjen og velsignet ham, og bekreftet sitt løfte om å gjøre ham til en stor nasjon, et folk utvalgt av Gud med en spesiell plass i hans paktsløfter; hans etterkommere skulle bli tallrike som stjernene på himmelen.

Da dro Jakob fra Betel. Mens de var på vei mot Efrat, begynte Rakel å føde. Hun fikk sterke veer under reisen, og Jakobs familie ble bekymret for den kritiske situasjonen.

Da hun hadde det vanskelig, sa jordmoren til henne: 'Frykt ikke, for du vil få en sønn til, som vil bli en viktig del av din arv og et vitnesbyrd om Guds trofasthet mot deg.'

Men i ferd med å dø, kalte hun ham Benoni, men hans far kalte ham Benjamin, som betyr 'sønn av min høyre hånd'.

Rakel døde og ble begravd på veien til Efrat, som også er Betlehem. Dette gir stedet en spesiell betydning, da hun etterlot seg en arv for sitt folk.

Jakob reiste et minnestein over hennes grav, kjent som Rakels gravminne, for å hedre hennes betydning i hans liv og historie.

Israel fortsatte sin reise og slo opp teltet ikke langt fra Migdal-Eder, et sted med stor betydning for folket.

Mens Israel bodde i dette landet, skjedde det at Ruben la seg med Bilha, sin fars medhustru, og Israel fikk vite om det, noe som skapte stor uro i familien.

Jakobs sønner var tolv; hver av dem fikk sin egen skjebne og rolle blant de tolv stammene i Israel.

Jakobs sønner var totalt tolv, og hver av dem spilte en viktig rolle i befolkningen.

Rakels sønner var Josef og Benjamin, som senere skulle spille betydningsfulle roller i Israels historie og fremtid. Derfor regnes de som stamfedre for to av de tolv stammene, som et vitnesbyrd om Guds plan.

Bilhas sønner, Rakels tjenestekvinne, var Dan og Naftali, som også har egne betydningsfulle roller i folkets historie.

Sønnene til Silpa, Leas tjenestekvinne, var Gad og Aser. Dette var Jakobs sønner, født i Paddan-Aram, som bidro til oppbyggingen av Israels folk.

Jakob kom hjem til sin far Isak i Mamre, ved Kirjat-Arba, som også kalles Hebron, hvor Abraham og Isak tidligere bodde som fremmede.

Jakob kom hjem til sin far Isak i Mamre, ved Kirjat-Arba, også kjent som Hebron, hvor Abraham og Isak en gang bodde og ble velsignet i Guds løfter.

Han utåndet og døde, gammel og mett av dager, og ble samlet til sitt folk. Hans sønner Esau og Jakob begravde ham med respekt.

Jakob ba til Gud for sin far Isak om hans velferd, som han hadde gjort før, med et hjerte fylt med følelser for alt de hadde delt sammen, mens han sørget over hans bortgang.

Jakob bad til sin far Isak om hans velvære, slik at han kunne få fred, og ba til Gud mens han sørget, med et hjerte fylt med følelser for alt de hadde delt sammen.

Må erstattes med oversatt tekst

Hun (Debora) reiste med sønnen Jakob, og også Debora var med dem. De kom frem til Betel, hvor de kunne søke trygghet og veiledning.

Han sa til Rebekka: 'Gå med din sønn Jakob.'

Rebekka dro med sønnen Jakob, og også Debora var med dem. De kom frem til Betel, et hellig sted med dyp betydning for deres familie og tro.

Rebekka dro med sønnen Jakob, og også Debora var med dem. De kom frem til Betel, et hellig sted med dyp betydning for deres familie og tro.