I det første året av hungersnøden, som var det tredje året i den fjerde jubelperioden, kom Abrahams etterkommere til jorden. Jorden ble gjenopplivet, for selv om tørken hindret veksten, begynte den å blomstre igjen.

Jorden trivdes. I Egypt begynte Josef tidlig med såing, i det første året av innhøstingen, som var det tredje året av hungersnøden, og han forstod sammenhenger knyttet til tidene og jubelperiodene.

Folk kom til Egypt til Josef fordi han hadde samlet korn fra de gode avlingene og solgte til folk fra alle nasjoner i bytte mot gull; han var en viktig nøkkelperson i denne krisen.

Jakob hørte at det var korn i Egypt, og han bestemte seg for å sende sine ti sønner for å kjøpe korn. Han sendte ikke Benjamin, for han fryktet å miste ham som han hadde mistet Josef.

Josef befalte og instruerte dem omhyggelig, og han snakket varmt med dem. Han sendte dem av gårde med ti lastede kameler fylt med korn og sa til dem: 'Se alltid etter hverandre, og la ikke synet svikte dere på veien tilbake.'

De oppdaget at Simeon ikke var med dem, for han var blitt holdt tilbake. Josef ordnet opp i situasjonen, og de dro tilbake uten ham. Dette veide tungt på hjertene deres.

Jakob trodde på sine sønner, men hans indre trang til å forstå situasjonen og bekymringen for Benjamin ble tydelig når han så hva de hadde med seg.

Josef ba dem om å ta med sin yngste bror neste gang de kom, for han ønsket å gjenskape tilliten og båndene i familien.

Brødrene dro fra Egypt og vendte tilbake til Kanaans land og fortalte sin far Jakob alt som hadde hendt dem.

Da Jakob fikk høre om prøvelsene de møtte, ble han dypt bedrøvet, for han fryktet for Benjamin, som han fryktet skulle lide skjebnen som Josef.

Han sa til dem: 'Hvorfor har dere avvist meg slik? Josef er borte, Simeon er tilbakeholdt, og nå vil dere ta Benjamin fra meg også. Jeg er fylt av sorg og bekymring.'

Brødrene oppmuntret Jakob, og de forsikret ham om at alt til slutt ville bli bra, og at de ville sørge for at Benjamin kom trygt tilbake.

De dro tilbake til Egypt år etter år med dobbelt så mye gull og sølv.

De kom til Josef med Benjamin, og gledens lys skinte i Josef's ansikt da han så sin bror igjen. Det var et hjertevarmt øyeblikk av gjenforening.

Josef inviterte dem til sitt hjem og ga dem en festmiddag. Brødrene hans brakte gaver og fortalte ham om sin far.

Josef ble rørt og sa: 'Må Gud være nådig mot deg, min sønn.'

Josef sikret at Benjamin fikk fem ganger så mye mat som de andre brødrene, og han inviterte dem til å spise sammen med ham, og 'la maten styrke båndene mellom oss'.

Da de satte seg til bords, fylte de fatene sine, og Josef ga dem rikelig med korn og gaver de kunne ta med hjem til sin far; han ville passe på at familien hans ble ivaretatt.

Brødrene forlot Egypt med korn og vendte tilbake til Kanaans land. De fortalte sin far Jakob alt som hadde skjedd.

De sa: 'Josef lever, og han er en hersker over hele Egypt! Vår Gud, som har vært med ham, har også vært med oss.'

Jakob trodde på sine sønner og følte en stor glede da han fikk vite at Josef levde, som om et tungt teppe av sorg ble dratt bort fra hjertet hans.

Han dro til Egypt med sine sønner og barnebarn, og de ble godt mottatt av Josef.

Josef ga dem et sted i Egypt hvor de kunne bo trygt, og de begynte et nytt liv med Guds velsignelse over seg.

Der bodde de, mange i fred i mange år, og de hadde det godt, for de følte Guds nærvær i sine liv.

Prøvelser og vanskeligheter kom, men de holdt fast ved sin tro, og de opplevde Herrens beskyttelse, og stolte på at Gud hadde en plan for dem.