1 Samuel 1:22
Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, og så vil jeg ta ham med, så han kan bli stillt frem for Herren og bli der for alltid.'
Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, og så vil jeg ta ham med, så han kan bli stillt frem for Herren og bli der for alltid.'
Men Hanna gikk ikke opp, for hun sa til sin mann: Jeg vil ikke gå før barnet er avvent. Da skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, skal jeg føre ham fram, så han kan tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp. Hun sa til mannen sin: Når gutten er avvent, vil jeg føre ham fram; da skal han tre fram for Herrens ansikt og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med så han kan vises for Herrens ansikt og bli der for alltid.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra før barnet er avvent; da vil jeg bringe ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.'
Men Hannah dro ikke opp; hun sa til sin ektemann: "Jeg vil ikke gå opp før barnet er avvent, så vil jeg ta ham med så han kan vises for HERREN og bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke med, for hun sa til mannen sin: "Når gutten er avvent, skal jeg ta ham med, så han kan fremtre for Herren og bli der for alltid."
Hanna sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra opp før gutten er avvent. Da skal jeg føre ham fram, og han skal bli der hos Herren for alltid.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, så jeg kan ta ham med for å vise ham for Herren og han kan bli der for alltid."
Men Hannah dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg skal ikke dra før barnet er avvennet. Da vil jeg bringe ham med, slik at han kan vise seg for HERREN og få bo der for alltid.»
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Jeg vil ikke dra før barnet er avvent, så jeg kan ta ham med for å vise ham for Herren og han kan bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med opp og vise ham for Herren, slik at han kan bli der for alltid.'
Hannah did not go. She said to her husband, 'After the boy is weaned, I will take him to appear before the LORD, and he will remain there permanently.'
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: «Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg ta ham med, så han kan bli fremstilt for Herren og bli der for alltid.»
Men Hanna drog ikke op, thi hun sagde til sin Mand: (Jeg vil bie,) indtil Barnet bliver afvant, da vil jeg føre ham hen, at han skal sees for Herrens Ansigt, og han skal blive der evindelig.
But Hannah did not go up; for she said to her husband, I will not go up until the child is weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide forever.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, I will not go up until the child be weaned, and then I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
Men Hanna dro ikke opp; hun sa til sin mann: Jeg vil ikke dra opp før barnet er avvent; da skal jeg ta ham, så han kan tre fram for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: "Når gutten er avvent, vil jeg bringe ham opp, for at han kan bli stående for Herrens ansikt og bli der for alltid."
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: Jeg drar ikke før barnet er avvent; da vil jeg ta ham dit, så han kan vise seg for Herren og bli der for alltid.
Men Hanna dro ikke med, for hun sa til sin mann: «Jeg vil ikke dra før barnet er avvent. Da vil jeg ta ham med meg for å stille ham fram for Herren, hvor han kan være for alltid.»
But Hannah{H2584} went not up;{H5927} for she said{H559} unto her husband,{H376} [I will not go up] until the child{H5288} be weaned;{H1580} and then I will bring{H935} him, that he may appear{H7200} before{H6440} Jehovah,{H3068} and there abide{H3427} for{H5704} ever.{H5769}
But Hannah{H2584} went not up{H5927}{(H8804)}; for she said{H559}{(H8804)} unto her husband{H376}, I will not go up until the child{H5288} be weaned{H1580}{(H8735)}, and then I will bring{H935}{(H8689)} him, that he may appear{H7200}{(H8738)} before{H6440} the LORD{H3068}, and there abide{H3427}{(H8804)} for{H5704} ever{H5769}.
Anna wente not vp, but sayde vnto hir husbande: (I wil not go vp) tyll ye childe be weened: then will I brynge him, that he maye appeare before the LORDE, and cotynue there for euer.
But Hannah went not vp: for she sayd vnto her husband, I will tarie vntill the childe be weined, then I will bring him that hee may appeare before the Lord, and there abide for euer.
Neuerthelesse, Hanna wet not vp, but sayde vnto her husband: I will tary vntill the lad be weaned, and then I will bryng hym, that he may appeare before the Lord, and there abyde for euer.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, [I will not go up] until the child be weaned, and [then] I will bring him, that he may appear before the LORD, and there abide for ever.
But Hannah didn't go up; for she said to her husband, [I will not go up] until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Yahweh, and there abide forever.
And Hannah hath not gone up, for she said to her husband, `Till the youth is weaned -- then I have brought him in, and he hath appeared before the face of Jehovah, and dwelt there -- unto the age.'
But Hannah went not up; for she said unto her husband, [I will not go up] until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Jehovah, and there abide for ever.
But Hannah went not up; for she said unto her husband, `I will not go up' until the child be weaned; and then I will bring him, that he may appear before Jehovah, and there abide for ever.
But Hannah did not go, for she said to her husband, I will not go till the child has been taken from the breast, and then I will take him with me and put him before the Lord, where he may be for ever.
But Hannah didn't go up; for she said to her husband, "Not until the child is weaned; then I will bring him, that he may appear before Yahweh, and stay there forever."
But Hannah did not go up with them, because she had told her husband,“Not until the boy is weaned. Then I will bring him so that he may appear before the LORD. And he will remain there from then on.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23 Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Gjør det som synes best for deg; bli til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord.' Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til hun avvent ham.
24 Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg, sammen med tre okser, en efa mel og en sekk vin, og brakte ham til Herrens hus i Sjilo. Gutten var enda ung.
25 De slaktet en okse og førte barnet til Eli.
26 Hun sa: 'Min herre, så sant du lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her ved din side og ba til Herren.
27 For dette barnet ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg bad om.
28 Derfor gir jeg ham nå til Herren; så lenge han lever, skal han tilhøre Herren.' Og de tilba Herren der.
1 Det bodde en mann fra Ramatajim-Sofim i Efraims fjellområde. Han het Elkana, og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efratitt.
2 Han hadde to koner; den ene het Hanna, den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen.
3 Hvert år dro denne mannen opp fra byen sin for å tilbe og ofre til Herren over hærskarene i Sjilo. Der var de to sønnene til Eli, Hofni og Pinhas, prester for Herren.
4 Når Elkana ofret, ga han hustruen Peninna og alle hennes sønner og døtre deler av offeret.
5 Men til Hanna ga han en dobbel del, for han elsket Hanna, selv om Herren hadde gjort henne ufruktbar.
6 Hennes medrival plaget henne hardt for å gjøre henne nedstemt, fordi Herren hadde lukket hennes livmor.
7 Slik gjorde de år etter år; hver gang hun dro opp til Herrens hus, tirret Peninna henne. Derfor gråt Hanna og spiste ikke.
8 Da sa Elkana, hennes mann, til henne:
9 Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Presten Eli satt på en stol ved dørstolpen til Herrens tempel.
10 Hanna var dypt ulykkelig og ba til Herren mens hun gråt sårt.
11 Hun avla et løfte og sa: 'Herre, hærskarenes Gud, hvis du ser til din tjenestekvinnes nød og husker meg, og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da skal jeg gi ham til Herren alle hans dager, og ingen barberkniv skal komme på hans hode.'
12 Mens hun fortsatt ba for Herren, la Eli merke til munnen hennes.
13 Hanna snakket i sitt hjerte, bare leppene beveget seg, men stemmen hennes hørte man ikke; derfor trodde Eli at hun var beruset.
14 Og Eli sa til henne: 'Hvor lenge vil du fortsette å være beruset? Bli kvitt vinen din.'
15 Men Hanna svarte: 'Nei, min herre, jeg er en kvinne med sorg i hjertet; jeg har verken drukket vin eller sterk drikk, men jeg har øst ut min sjel for Herren.
16 Regn ikke din tjenestekvinne som en ulydig kvinne, for det er ut av min overflod av sorg og nød at jeg har talt frem til nå.'
17 Da svarte Eli og sa: 'Gå i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.'
18 Hun sa: 'Må din tjenestekvinne finne nåde i dine øyne.' Så gikk kvinnen sin vei, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
19 De sto tidlig opp om morgenen og tilba for Herren, og vendte tilbake til sitt hjem i Rama. Elkana lå med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.
20 På den tiden, etter at Hanna hadde blitt gravid, fødte hun en sønn og kalte ham Samuel, som betyr 'hørt av Gud', for hun sa: 'Jeg har bedt ham fra Herren.'
21 Elkana dro sammen med hele sin husstand opp for å ofre det årlige offeret til Herren og for å oppfylle sitt løfte.
11 Og Elkanah dro til sitt hus i Rama. Men barnet tjente Herren for presten Eli.
19 Hans mor laget også en liten kappe til ham, og hun brakte den til ham hvert år når hun dro opp med sin mann for å gi det årlige offeret.
20 Og Eli velsignet Elkanah og hans kone, og sa: Måtte Herren gi deg avkom fra denne kvinnen for dette lån som er gitt til Herren. Og de dro hjem.
21 Og Herren besøkte Hanna, slik at hun unnfanget og fødte tre sønner og to døtre. Og barnet Samuel vokste opp for Herren.
18 Da Noomi så at hun var fast bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne om det.
20 Omtrent da hun døde, sa kvinnene som sto ved henne: Frykt ikke, for du har født en sønn. Men hun svarte ikke, og brydde seg ikke om det.
21 Hun kalte barnet I-kabod og sa: Herligheten er borte fra Israel på grunn av at Guds ark var tatt, og på grunn av hennes svigerfar og ektemann.
37 Hun sa til sin far: «La dette bli gjort for meg: la meg være alene i to måneder, så jeg kan gå opp og ned i fjellene og sørge over min jomfrudom, jeg og mine venner.»
38 Han sa: «Gå!» Og han sendte henne bort for to måneder. Hun dro med sine venninner og sørget over sin jomfrudom i fjellene.
7 Men han sa til meg: Se, du skal bli gravid og føde en sønn; og nå skal du ikke drikke vin eller sterk drikk, og ikke spise noe urent; for barnet skal være en nasireer for Gud fra mors liv til den dagen han dør.
14 Derfor har jeg sverget til Elis hus at misgjerningen i Elis hus aldri skal bli sonet med offer eller gaver.
15 Og Samuel ble liggende til morgenen, og åpnet dørene til Herrens hus. Men Samuel fryktet for å fortelle Eli om synet.
1 En tid senere, i hvetehøstens tid, besøkte Samson sin kone med en geitekilling. Han sa: Jeg vil gå inn til min kone i kammeret. Men hennes far ville ikke la ham gå inn.
1 Og Hanna ba og sa: Mitt hjerte gleder seg i Herren, mitt horn er løftet opp i Herren; min munn er vidåpen mot mine fiender, fordi jeg gleder meg i din frelse.
5 For se, du skal bli gravid og føde en sønn, og det skal ikke komme barberkniv på hans hode; for barnet skal være en nasireer for Gud fra mors liv; og han skal begynne å befri Israel fra filisternes hånd.
18 Da sa hun: Sitt stille, min datter, til du vet hvordan saken vil falle ut, for mannen vil ikke ha ro før han har fullført saken i dag.
23 Han sa: Hvorfor skulle du dra til ham i dag? Det er verken nymåne eller sabbat. Hun svarte: Det går bra.
18 Gå ikke bort herfra, ber jeg deg, før jeg kommer tilbake til deg og bringer min gave og setter den foran deg. Og han sa: Jeg vil vente til du kommer tilbake.
30 Moren til gutten sa: Så sant Herren lever, og så sant du selv lever, vil jeg ikke forlate deg. Da sto han opp og fulgte henne.
13 Skulle dere da vente på dem til de ble voksne? Skulle dere avholde dere for dem og ikke få ektemenn? Nei, mine døtre, det er mer bittert for meg enn for dere, for Herrens hånd er vendt imot meg.
1 Og barnet Samuel tjente Herren under Eli. Og Herrens ord var sjeldent i de dager; det var ingen åpenbar syn.
3 Og jeg sa til henne: Du skal vente på meg i mange dager; du skal ikke drive hor, og du skal ikke være for en annen mann; slik vil også jeg være for deg.
16 Han sa: Neste år på denne tiden skal du bære en sønn i armene dine. Hun sa: Nei, min herre, du Guds mann, ikke narr din tjenestekvinne.