Ahas var tjue år gammel da han ble konge, og han regjerte seksten år i Jerusalem. Han gjorde ikke det som var rett i HERRENS øyne, slik hans far David.

Han vandret på Israels kongers veier og laget også støpte bilder av Ba’alene.

Han brente røkelse i Hinnom-sønnens dal og lot sine sønner gå gjennom ilden etter de avskyelige skikkene til de folkene HERREN hadde drevet ut for Israels barn.

Han ofret og brente røkelse på offerhøydene og på haugene og under hvert grønt tre.

Derfor ga HERREN hans Gud ham i kongen av Arams hånd. De slo ham og tok mange av hans folk til fange og førte dem til Damaskus. Han ble også gitt i Israels konges hånd, som påførte ham et stort nederlag.

Pekah, Remaljas sønn, drepte hundre og tjue tusen i Juda på én dag, alle tapre menn, fordi de hadde forlatt HERREN, sine fedres Gud.

Sikri, en mektig mann fra Efraim, drepte kongensønnen Maaseja, hushovmesteren Asrikam og Elkana, som var nest etter kongen.

Israels barn tok to hundre tusen av sine brødre til fange – kvinner, sønner og døtre – og tok også mye bytte fra dem og førte byttet til Samaria.

Men der var en HERRENS profet som het Oded. Han gikk ut for å møte hæren som kom til Samaria, og sa til dem: «Se, fordi HERREN, deres fedres Gud, var vred på Juda, ga han dem i deres hånd. Men dere har drept dem i et raseri som når opp til himmelen.

Og nå tenker dere å underlegge dere Judas og Jerusalems barn som treller og trellkvinner. Men har ikke dere selv skyld mot HERREN deres Gud?

Hør nå på meg og send fangene tilbake, dem dere har tatt av deres brødre! For HERRENS brennende vrede hviler over dere.»

Da sto noen av Efraims overhodene opp – Asarja, Johanans sønn, Berekja, Mesjillemots sønn, Hiskia, Sjallums sønn, og Amasa, Hadlais sønn – mot dem som kom fra krigen,

og sa til dem: «Dere skal ikke føre fangene hit! For dere tenker å legge mer skyld og synd på oss i tillegg til det vi allerede har av skyld mot HERREN. Vår skyld er stor, og det hviler brennende vrede over Israel.»

Da lot de væpnede fangene og byttet være, foran høvdingene og hele forsamlingen.

De mennene som var nevnt ved navn, sto opp og tok seg av fangene. Av byttet kledde de alle som var nakne, ga dem klær og sko, ga dem mat og drikke, salvet dem og førte alle de svake på esler og brakte dem til Jeriko, Palmebyen, til deres brødre. Så vendte de tilbake til Samaria.

På den tiden sendte kong Ahas bud til kongene av Assyria om hjelp.

Edomittene hadde igjen kommet og slått Juda og ført bort fanger.

Også filisterne hadde falt inn i byene i lavlandet og Sør-Juda og inntatt Bet-Sjemesj, Ajjalon, Gederot, Soko med tilhørende landsbyer, Timna med tilhørende landsbyer og Gimso med tilhørende landsbyer, og bosatt seg der.

For HERREN ydmyket Juda på grunn av Ahas, Israels konge, for han hadde sluppet Juda løs og handlet svært troløst mot HERREN.

Tilgat-Pilneser, kongen av Assyria, kom til ham, men trengte ham i stedet for å styrke ham.

For Ahas tok en del av HERRENS hus og av kongens og høvdingenes hus og ga det til kongen av Assyria, men det hjalp ham ikke.

I sin nøds tid syndet kong Ahas enda mer mot HERREN – det var den kongen, Ahas.

Han ofret til gudene i Damaskus, som hadde slått ham, og sa: «Fordi Arams kongers guder hjelper dem, vil jeg ofre til dem så de kan hjelpe meg.» Men de ble til fall for ham og hele Israel.

Ahas samlet sammen redskapene i Guds hus og slo Guds hus’ redskaper i stykker og stengte dørene til HERRENS hus. Han laget seg altere i hvert hjørne av Jerusalem.

I hver eneste by i Juda laget han offerhøyder for å brenne røkelse for andre guder, og vakte HERREN, sine fedres Guds, vrede.

Resten av hans gjerninger og alle hans veier, fra først til sist, er skrevet i boken om Judas og Israels konger.

Så la Ahas seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham i byen, i Jerusalem, men førte ham ikke inn i Israels kongers graver. Hans sønn Hiskia ble konge i hans sted.