Og Gud husket Noah og alle de levende skapningene og alt feet som var med ham i arken. Og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet avtok.

Kildene i dypet og himmelens luker ble stengt, og regnet fra himmelen ble holdt tilbake.

Og vannet trakk seg stadig tilbake fra jorden. Etter hundre og femti dager hadde vannet minket.

Og arken hvilte i den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, på Ararats fjell.

Og vannet fortsatte å minke helt til den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, ble fjelltoppene synlige.

Og det skjedde etter førti dager at Noah åpnet vinduet på arken som han hadde laget.

Og han sendte ut en ravn, som fløy frem og tilbake inntil vannet hadde tørket opp fra jorden.

Så sendte han ut en due fra seg for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate.

Men duen fant ikke noe hvilested for sin fot, og den vendte tilbake til ham i arken, for vannet lå over hele jordens overflate. Da rakte han ut hånden og tok den og førte den inn til seg i arken.

Og han ventet enda sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen.

Og duen kom til ham om kvelden, og se, i nebbet hadde den et friskt olivenblad. Da forsto Noah at vannet hadde sunket fra jorden.

Og han ventet enda sju dager til og sendte ut duen, og den vendte ikke tilbake til ham igjen.

Og det skjedde i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, at vannet hadde tørket opp fra jorden. Og Noah fjernet taket på arken og så ut, og se, jordens overflate var tørr.

Og i den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden tørr.

Og Gud talte til Noah og sa:

«Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med deg.

Før ut med deg alle levende skapninger som er hos deg, av alt kjød, både fugler og fe og alle krypdyr som kryper på jorden, for at de skal myldre på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.»

Og Noah gikk ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

Alle dyr, alle krypdyr og alle fugler, alt som rører seg på jorden, etter sine slag, gikk ut av arken.

Og Noah bygde et alter for HERREN. Han tok av alle rene dyr og alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

Og HERREN kjente den behagelige duften. Og HERREN sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskets hjertes tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil heller aldri mer slå alt levende, slik jeg har gjort.

Så lenge jorden står, skal såtid og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre.»