Ve dem som gir urettferdige lover, og som skriver undertrykkelse i sine forordninger!

De vrir retten fra de svake og røver de fattige i mitt folk deres rett, så enker blir deres bytte og de farløse deres rov!

Hva vil dere gjøre på straffens dag, når ødeleggelsen kommer langveis fra? Til hvem vil dere flykte for hjelp? Og hvor vil dere etterlate deres rikdom?

De skal bare krække seg blant fangene og falle blant de drepte. Tross alt dette har hans vrede ikke vendt seg bort, og hans hånd er fremdeles utrakt.

Ve Assyria, min vredes ris! Stokken i deres hånd er min harme.

Mot et gudløst folk sender jeg ham, mot det folket min vrede rammer, gir jeg ham befaling om å røve og plyndre og trampe dem ned som gjormen i gatene.

Men slik tenker han ikke, og slik mener han det ikke i sitt hjerte. Nei, i hans hjerte er det å ødelegge og utrydde folk, ikke så få.

For han sier: Er ikke mine fyrster alle sammen konger?

Er ikke Kalno som Karkemisj? Er ikke Hamat som Arpad? Er ikke Samaria som Damaskus?

Slik min hånd har nådde avgudenes kongeriker, som hadde flere gudebilder enn Jerusalem og Samaria -

skal jeg ikke gjøre med Jerusalem og dens avguder det samme som jeg har gjort med Samaria og dens avguder?

Når Herren har fullført hele sin gjerning på Sions berg og i Jerusalem, da skal jeg straffe Assyrias konges overmodige hjerte og hans stolte blikk.

For han sier: Ved min sterke hånd har jeg gjort det, og ved min visdom, for jeg er klok. Jeg har flyttet folkenes grenser og plyndret deres skatter, og som en mektig mann har jeg støtt herskerne ned.

Min hånd har funnet folkenes rikdom som et fuglerede, og som man samler forlatte egg, har jeg samlet hele jorden. Ingen rørte en vinge, ingen åpnet munnen, ingen pipet.

Skal øksen skryte overfor den som hogger med den? Skal sagen hovere over den som bruker den? Som om stokken skulle svinge den som løfter den! Som om staven skulle løfte den som ikke er av tre!

Derfor skal Herren, HERREN, hærskarenes Gud, sende tæring blant hans fete krigere, og under hans herlighet skal det bli tent en brann som av ild.

Israels lys skal bli en ild, og dets Hellige en flamme. Den skal brenne og fortære hans torner og tistel på en eneste dag.

Den skal ødelegge herligheten i hans skog og hans fruktbare mark, både sjel og legeme, og det skal være som når en syk sykner hen.

Resten av trærne i hans skog skal bli så få at et barn kan telle dem.

På den dagen skal Israels rest og de overlevende av Jakobs hus ikke lenger støtte seg til den som slo dem, men støtte seg til HERREN, Israels Hellige, i sannhet.

En rest skal vende om, en rest av Jakob, til den veldige Gud.

For selv om ditt folk Israel er som havets sand, skal bare en rest av det vende om. Ødeleggelsen er fastsatt og skal strømme over med rettferdighet.

For Herren, HERREN, hærskarenes Gud, fullforer den fastsatte ødeleggelsen over hele landet.

Derfor sier Herren, HERREN, hærskarenes Gud: Frykt ikke for assyreren, du mitt folk som bor i Sion! Han skal slå deg med stokken og løfte sin stav mot deg, slik det skjedde i Egypt.

For ennå en liten stund, så skal harmen være over og min vrede rettes mot deres ødeleggelse.

HERREN, hærskarenes Gud, skal svinge en svøpe over ham, slik han slo Midian ved Orebs klippe. Han skal løfte sin stav over havet, slik han gjorde det i Egypt.

På den dagen skal hans byrde bli tatt fra din skulder og hans åk fra din nakke, og åket skal sprenges på grunn av salvelsen.

Han kommer til Ajat, han drar gjennom Migron. I Mikmas legger han igjen sitt tross.

De drar over passet, de overnatter i Geba. Rama skjelver, Sauls Gibea flykter.

Rop hoyt, du Gallims datter! Lytt, Laisja! Stakkars Anatot!

Madmena flykter, Gebims innbyggere søker tilflukt.

Ennå i dag står han i Nob. Han truer med hånden mot Sions datters berg, mot Jerusalems hoyde.

Se, Herren, HERREN, hærskarenes Gud, hugger av greinene med fryktelig makt. De som rager hoyt, hogges ned, og de hovmodige fornedres.

Han hugger ned skogens kratt med jernet, og Libanon skal falle for den Veldige.