Profetord om Moab. På en natt er Ar i Moab ødelagt og gjort til intet. På en natt er Kir i Moab ødelagt og gjort til intet.

De går opp til tempelet og til Dibon, opp til offerhøydene for å gråte. Over Nebo og Medeba jamrer Moab seg. Hvert hode er barbert og hvert skjegg avskjårt.

I gatene kler de seg i sekkestrie. På takene og på torgene hyler alle og gråter voldsomt.

Hesjbon og Eleale skriker, deres røst høres helt til Jahas. Derfor roper Moabs væpnede menn, deres sjel skjelver.

Mitt hjerte skriker over Moab. Dets flyktninger flykter til Soar, til Eglat-Sjelisijja. På veien opp til Luhit stiger de under gråt, og på veien til Horonajim hever de et forferdelig rop.

For vannet i Nimrim er blitt øde. Gresset er tørket bort, plantelivet er borte, det finnes ikke noe grønt igjen.

Derfor bærer de det de har samlet og det de har spart, over Pilbekken.

For klageskrikene går rundt Moabs grenser. Hylet når til Eglajim, hylet når til Beer-Elim.

For Dimons vann er fulle av blod. Ja, enda mer sender jeg over Dimon - en løve over dem som har unnsluppet fra Moab, og over resten av landet.