La meg synge for min elskede, en sang om min kjære og hans vingård. Min elskede hadde en vingård på en fruktbar høyde.

Han gravde den om og rensket den for stein, og plantet den til med edle vinranker. Han bygde et tårn midt i den og hogde også ut en vinpresse der. Han ventet at den skulle bære gode druer, men den bar ville druer.

Og nå, dere som bor i Jerusalem og dere menn av Juda, døm mellom meg og min vingård!

Hva mer kunne være gjort for min vingård som jeg ikke har gjort? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet gode druer?

Nå vel, la meg fortelle dere hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort gjerdet rundt den, så den blir beitet ned. Jeg vil rive ned muren, så den blir tråkket ned.

Jeg vil legge den øde. Den skal ikke beskjæres og ikke hakkes. Torn og tistel skal vokse opp. Jeg vil også befale skyene at de ikke skal sende regn over den.

For HERRENS, hærskarenes Guds, vingård er Israels hus, og Judas menn er hans kjæreste planting. Han ventet rett, men se - urett! Han ventet rettferd, men se - rettferdsskrik!

Ve dem som legger hus til hus og mark til mark, til det ikke er mer plass igjen, så dere bor alene midt i landet!

I mine ører lyder HERRENS, hærskarenes Guds, ord: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og vakre hus uten beboere.

For ti mål vingård skal gi bare en bat vin, og en homer såkorn skal gi bare en efa.

Ve dem som står tidlig opp om morgenen for å jage etter sterk drikk, som sitter sent utover kvelden mens vinen setter dem i brann!

Harpe og lyra, tamburin og fløyte og vin preger deres gjestebud. Men HERRENS gjerning ser de ikke på, og hans henders verk legger de ikke merke til.

Derfor føres mitt folk bort i fangenskap, fordi det mangler kunnskap. Dets fornemme lider sult, og dets folkemengde tørster.

Derfor utvider dødsriket sitt svelg og åpner sin munn uten grense. Ned dit farer dets storhet, dets larm og dets prakt, og den som jubler.

Mennesket bøyes ned, og mannen ydmykes, og de stoltes øyne senkes.

Men HERREN, hærskarenes Gud, skal være opphøyd ved dommen, og den hellige Gud skal vise seg hellig ved rettferdighet.

Da skal lam beite som på sin egen eng, og fremmede skal ete blant de rikes ødemark.

Ve dem som drar skylden til seg med løgnens snorer og synden som med vognrep!

De som sier: La ham skynde seg, la ham fremskynde sitt verk, så vi får se det! La Israels Helliges råd nærme seg og komme, så vi får vite!

Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!

Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egen tanke!

Ve dem som er helter til å drikke vin og mestere i å blande sterk drikk!

De som frikjenner den skyldige for bestikkelse og tar retten fra den uskyldige!

Derfor, slik ilden fortærer halmstubb og flammen brenner opp tørr gress, slik skal deres rot råtne og deres blomst flyve bort som støv. For de har forkastet HERRENS, hærskarenes Guds, lov og foraktet Israels Helliges ord.

Derfor er HERRENS vrede opptent mot hans folk. Han har rakt ut sin hånd mot dem og slått dem, så fjellene skalv og likene lå som avfall midt i gatene. Tross alt dette har hans vrede ikke vendt seg bort, og hans hånd er fremdeles utrakt.

Han reiser et banner for folkeslagene langt borte og plystrer på dem fra jordens ende. Og se, de kommer raskt og hurtig.

Ingen blant dem er trett, ingen snubler. Ingen slumrer, ingen sover. Beltet om deres hofter løsner ikke, og sandalremmene ryker ikke.

Deres piler er skarpe, og alle deres buer er spent. Hestenes hover er som flint, og vognhjulene som en virvelvind.

Deres brøl er som løvens. De brøler som unge løver. De knurrer og griper byttet og bærer det bort, og ingen kan redde det.

På den dagen skal det bruse over dem som havets brusen. Og ser man utover landet, se, da er det mørke og nød! Lyset er blitt mørkt av skyene.