Min sjel er lei av mitt liv. Jeg vil gi fritt løp for min klage; jeg vil tale i min sjels bitterhet.

Jeg vil si til Gud: Døm meg ikke skyldig! Vis meg hvorfor du strider mot meg.

Er det godt for deg å undertrykke, å forakte dine henders verk og la ditt lys skinne over de ugudeliges råd?

Har du øyne av kjøtt? Ser du som et menneske ser?

Er dine dager som et menneskes dager? Er dine år som en manns levetid,

at du gransker min misgjerning og leter etter min synd?

Du vet at jeg ikke er skyldig, og likevel er det ingen som kan redde fra din hånd.

Dine hender har formet meg og dannet meg helt og fullt, og likevel vil du ødelegge meg.

Husk at du har dannet meg som leire, og vil du føre meg tilbake til stov?

Har du ikke helt meg ut som melk og latt meg storkne som ost?

Med hud og kjøtt har du kledd meg, og med ben og sener har du flettet meg sammen.

Liv og nåde har du gitt meg, og ditt tilsyn har bevart min ånd.

Men dette skjulte du i ditt hjerte; jeg vet at dette var hos deg.

Om jeg synder, legger du merke til det, og du frikenner meg ikke for min misgjerning.

Er jeg skyldig - ve meg! Og er jeg rettferdig, lofter jeg likevel ikke mitt hode. Jeg er full av vanære, se bare min elendighet!

Og løfter jeg det, jager du meg som en løve og viser igjen din veldige makt mot meg.

Du fornyer dine vitner mot meg og øker din harme over meg; hæravdelinger avløser hverandre mot meg.

Hvorfor lot du meg komme ut av mors liv? Gjid jeg hadde utåndet før noe øye hadde sett meg!

Da hadde jeg vært som om jeg aldri hadde vært til, båret fra morsliv til grav.

Er ikke mine dager få? Hold opp da, la meg være, så jeg kan få litt trøst,

for jeg går dit hvorfra jeg ikke vender tilbake, til mørkets og dødskyggenes land,

et land så mørkt som selve mørket, et land med dødskygge og uten orden, der selv lyset er som mørke.