Også over dette skjelver mitt hjerte og farer opp fra sitt sted.

Hør, hør lyden av hans røst og bruset som går ut av hans munn.

Han sender det ut under hele himmelen, og hans lyn til jordens ender.

Etter det brøler en røst; han tordner med sin veldige røst, og han holder dem ikke tilbake når hans røst høres.

Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør store ting som vi ikke forstår.

For han sier til snøen: Fall på jorden! Likeså til regnskuren og til den sterke regnskuren.

Han forsegler hvert menneskes hånd, for at alle mennesker skal kjenne hans verk.

Da går dyrene inn i sine huler og blir i sine tilholdssteder.

Fra sørkammeret kommer stormen, og fra nordenvinden kulden.

Ved Guds pust dannes isen, og vannenes bredde fryses til.

Også med fuktighet fyller han den tykke skyen; han sprer sin lysende sky.

Den svinger hit og dit etter hans styring, for å utføre alt det han befaler dem over hele jordens flate,

enten det er til tukt, eller for hans land, eller til nåde han lar det komme.

Lytt til dette, Job; stå stille og tenk over Guds undergjerninger.

Vet du når Gud bestemmer over dem og lar lyset fra sin sky skinne?

Vet du om skyenes likevekt, om undergjerningene til ham som er fullkommen i kunnskap?

Du som har varme klær når han lar jorden hvile i søndenvind,

kan du med ham spenne ut himmelhvelvet, fast som et støpt speil?

Lær oss hva vi skal si til ham; for vi kan ikke ordne vår tale i mørket.

Skal det fortelles ham at jeg taler? Om et menneske taler, vil det visselig bli oppslukt.

Og nå ser man ikke lyset som skinner i skyene; men vinden farer forbi og renser dem.

Fra nord kommer gyllen glans; hos Gud er fryktinngytende majestet.

Den Allmektige, ham kan vi ikke nå; han er opphøyet i makt og i rett og i rettferdighetens fylde; han undertrykker ikke.

Derfor frykter menneskene ham; han ser ikke til noen som er vise i eget hjerte.