Er ikke menneskets tid på jorden som tjeneste? Er ikke dets dager som leiearbeiderens dager?

Som trælen lengter etter skygge, og som leiearbeideren venter på sin lønn,

slik har jeg fått måneder med tomhet, og natters nød er tilmalt meg.

Når jeg legger meg ned, sier jeg: Når skal jeg stå opp? Men natten er lang, og jeg er mett av å kaste meg til morgengryet.

Mitt kjøtt er kledd med makk og skorper av støv; min hud er sprukken og full av værk.

Mine dager er raskere enn veverens skytte og går til ende uten håp.

Husk at mitt liv er et pust! Mitt øye skal ikke mer få se det gode.

Den som ser meg nå, skal ikke lenger se meg; dine øyne søker meg, men jeg er ikke mer.

Som skyen svinner og far bort, slik stiger den som går ned til døderiket ikke opp igjen.

Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn. Jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.

Er jeg et hav eller et sjougle, at du setter vakt over meg?

Når jeg sier: Min seng skal trøste meg, mitt leie skal lette min klage,

da skremmer du meg med drømmer og forferder meg med syner.

Så min sjel heller velger kveling og døden fremfor dette livet.

Jeg avskyr det! Jeg vil ikke leve evig. La meg være, for mine dager er bare et pust.

Hva er et menneske, at du gjør det så stort, og at du retter ditt hjerte mot det?

At du ser til det hver morgen og prøver det hvert øyeblikk?

Hvor lenge vil du ikke vende blikket fra meg, ikke la meg være til jeg svelger mitt spytt?

Har jeg syndet, hva gjør jeg mot deg, du som vokter over menneskene? Hvorfor har du gjort meg til skyteskive for deg, så jeg er blitt en byrde for meg selv?

Hvorfor tilgir du ikke mitt lovbrudd og tar bort min misgjerning? For snart skal jeg ligge i støvet, og du skal søke etter meg, men jeg er ikke mer.