Josva, Nuns sønn, sendte hemmelig ut to menn fra Sittim som speidere og sa: Gå av sted og se på landet og på Jeriko. Og de gikk av sted og kom til en skjøges hus, en kvinne som het Rahab, og de overnattet der.

Da ble det sagt til kongen i Jeriko: Se, noen menn fra Israels barn er kommet hit i natt for å utforske landet.

Da sendte kongen i Jeriko bud til Rahab og sa: Før ut mennene som er kommet til deg, som er kommet inn i ditt hus. For de er kommet for å utforske hele landet.

Men kvinnen tok de to mennene og gjemte dem, og hun sa: Ja, mennene kom til meg, men jeg visste ikke hvor de var fra.

Og det skjedde da porten skulle lukkes i mørket, at mennene gikk ut. Jeg vet ikke hvor mennene gikk. Skynd dere og sett etter dem, så kan dere innhente dem.

Men hun hadde ført dem opp på taket og gjemt dem under linstilkene som hun hadde lagt i orden på taket.

Mennene forfulgte dem på veien mot Jordan, til vadestedene. Og så snart forfølgerne var gått ut, stengte de porten.

Før de hadde lagt seg, gikk hun opp til dem på taket.

Og hun sa til mennene: Jeg vet at HERREN har gitt dere landet, og at redsel for dere er falt over oss, og at alle landets innbyggere forgår av frykt for dere.

For vi har hørt hvordan HERREN tørket opp Rødehavets vann for dere da dere dro ut av Egypt, og hva dere gjorde med de to amorittkongene på den andre siden av Jordan, Sihon og Og, som dere slo med bann.

Da vi hørte dette, smeltet vårt hjerte, og det var ikke lenger mot i noen mann på grunn av dere. For HERREN deres Gud, han er Gud i himmelen der oppe og på jorden her nede.

Så sverg nå for meg ved HERREN, siden jeg har vist dere barmhjertighet, at også dere vil vise barmhjertighet mot min fars hus, og gi meg et pålitelig tegn,

at dere vil la min far og min mor og mine brødre og mine søstre leve, og alle som tilhører dem, og redde våre liv fra døden.

Da sa mennene til henne: Vårt liv for deres! Hvis dere ikke røper dette vårt ærend, så vil vi, når HERREN gir oss landet, vise dere barmhjertighet og troskap.

Da firte hun dem ned med et tau gjennom vinduet, for hennes hus var på bymuren, og hun bodde på muren.

Og hun sa til dem: Gå opp i fjellet, så ikke forfølgerne treffer på dere. Og skjul dere der i tre dager, til forfølgerne er vendt tilbake. Deretter kan dere gå deres vei.

Mennene sa til henne: Vi vil være løst fra denne eden som du har latt oss sverge,

med mindre du, når vi kommer inn i landet, binder denne skarlagenrøde snoren i vinduet som du firte oss ned gjennom, og samler din far og din mor og dine brødre og hele din fars husstand hos deg i huset.

Og det skal være slik at enhver som går ut gjennom dørene i ditt hus til gaten, hans blod skal komme over hans eget hode, og vi skal være uten skyld. Men enhver som er hos deg i huset, hans blod skal komme over vårt hode dersom noen legger hånd på ham.

Men hvis du røper dette vårt ærend, da er vi løst fra den eden du har latt oss sverge.

Da sa hun: La det være som dere sier! Og hun sendte dem av sted, og de dro bort. Og hun bandt den skarlagenrøde snoren i vinduet.

De gikk av sted og kom opp i fjellet og ble der i tre dager, til forfølgerne var vendt tilbake. Forfølgerne lette etter dem langs hele veien, men fant dem ikke.

Så vendte de to mennene tilbake og steg ned fra fjellet og gikk over og kom til Josva, Nuns sønn, og fortalte ham alt som hadde hendt dem.

Og de sa til Josva: Sannelig, HERREN har gitt hele landet i våre hender. Alle landets innbyggere forgår av frykt for oss.