Til korlederen. En salme av David. HERRE, du har gransket meg og kjenner meg.

Du vet når jeg setter meg og når jeg står opp; du forstår mine tanker langveis fra.

Du gransker min gang og mitt leie og kjenner alle mine veier.

For det er ikke et ord på min tunge, se, HERRE, du vet det alt sammen.

Bakfra og forfra omslutter du meg, og du legger din hånd på meg.

Slik kunnskap er for underfull for meg, for hoy, jeg kan ikke nå den.

Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?

Farer jeg opp til himmelen, er du der; rer jeg min seng i dødsriket, se, der er du.

Tar jeg morgenrodens vinger og slår meg ned ved havets ytterste grense,

da skal også der din hånd føre meg og din høyre hånd holde meg fast.

Og sier jeg: La mørket skjule meg og lyset bli natt omkring meg,

da er heller ikke mørket morkt for deg, og natten lyser som dagen; mørket er som lyset.

For du har skapt mine nyrer; du flettet meg sammen i min mors liv.

Jeg priser deg fordi jeg er skapt på fryktinngytende, underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, og min sjel vet det vel.

Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble dannet i det skjulte, da jeg ble formet i jordens dyp.

Dine øyne så meg da jeg var et foster; i din bok ble alle mine dager skrevet opp, de ble formet for en eneste av dem var kommet.

Hvor dyrebare er dine tanker for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem!

Skulle jeg telle dem, er de flere enn sanden; når jeg våkner, er jeg fremdeles hos deg.

Om du bare ville drepe den ugudelige, Gud! Vik fra meg, dere blodtorstige menn!

For de taler ondsinnet mot deg, og dine fiender tar ditt navn forgjeves.

Skulle jeg ikke hate dem som hater deg, HERRE, og avsky dem som reiser seg mot deg?

Jeg hater dem med et fullkomment hat; de er mine fiender.

Gransk meg, Gud, og kjenn mitt hjerte; prøv meg og kjenn mine tanker.

Og se om det er noen smertens vei i meg, og led meg på den evige vei.