En salme av Asaf. Den Mektige, Gud, HERREN, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.

Fra Sion, skjønnhetens krone, stråler Gud frem.

Vår Gud kommer og skal ikke tie. Foran ham går fortærende ild, og rundt ham raser stormen.

Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk:

Samle mine hellige for meg, de som har sluttet pakt med meg ved offer!

Og himlene forkynner hans rettferdighet, for Gud er dommer. Sela.

Hør, mitt folk, jeg vil tale! Israel, jeg vil vitne mot deg: Jeg er Gud, din Gud.

Ikke for dine ofre irettesetter jeg deg; dine brennoffer er stadig for meg.

Jeg tar ikke okser fra ditt hus eller bukker fra dine kveer.

For alle skogens dyr er mine, og dyrene på de tusen fjell.

Jeg kjenner alle fuglene i fjellene, og markens vrimmel er hos meg.

Om jeg var sulten, ville jeg ikke si det til deg, for verden er min og alt som fyller den.

Spiser jeg oksers kjøtt eller drikker bukkers blod?

Bring takk som offer til Gud, og innfri dine løfter for Den Høyeste!

Og kall på meg på nødens dag! Jeg vil utfri deg, og du skal ære meg.

Men til den ugudelige sier Gud: Hva har du med å forkynne mine bud og ta min pakt i din munn?

Du hater jo tukt og kaster mine ord bak deg.

Når du ser en tyv, slår du følge med ham, og med horkarler holder du til.

Din munn slipper du løs til ondskap, og din tunge spinner svik.

Du sitter og taler mot din bror; din egen mors sønn baktaler du.

Dette har du gjort, og jeg tidde. Du trodde jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det opp for dine øyne.

Merk dere dette, dere som glemmer Gud, før jeg river i stykker og ingen kan redde!

Den som ofrer takkesang, ærer meg, og den som ærer sin ferd, ham vil jeg la se Guds frelse.