En salme av David, da han var i Judas ørken. Gud, du er min Gud; tidlig søker jeg deg. Min sjel tørster etter deg, mitt kjød lengter etter deg i et tørt og uttørket land uten vann,

for å skue din kraft og din herlighet, slik jeg har sett deg i helligdommen.

For din nåde er bedre enn livet; mine lepper skal prise deg.

Slik vil jeg velsigne deg så lenge jeg lever; i ditt navn vil jeg løfte mine hender.

Min sjel skal mettes som av marg og fett, og min munn skal prise deg med jublende lepper,

når jeg minnes deg på mitt leie og grunner på deg i nattens våketimer.

For du har vært min hjelp, og i dine vingers skygge jubler jeg.

Min sjel henger fast ved deg; din høyre hånd holder meg oppe.

Men de som søker mitt liv for å ødelegge det, de skal synke ned i jordens dyp.

De skal overgis til sverdet; de skal bli til rov for revene.

Men kongen skal glede seg i Gud; enhver som sverger ved ham, skal rose seg, for munnen til dem som taler logn, skal bli lukket.