Jeg er kommet til min hage, min søster, min brud. Jeg har plukket min myrra med mine krydderier, jeg har spist min honningkake med min honning, jeg har drukket min vin med min melk. Et, venner! Drikk, ja drikk rikelig, dere elskede!

Jeg sover, men mitt hjerte våker. Hør! Min elskede banker: Lukk opp for meg, min søster, min kjære, min due, min fullkomne! For mitt hode er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper.

Jeg har tatt av meg min kjortel; skal jeg ta den på igjen? Jeg har vasket mine føtter; skal jeg tilsøle dem?

Min elskede rakte sin hånd gjennom døråpningen, og mitt indre bevet for ham.

Jeg stod opp for å lukke opp for min elskede, og mine hender drøp av myrra, mine fingre av flytende myrra på låsens håndtak.

Jeg lukket opp for min elskede, men min elskede hadde vendt seg bort og gått. Min sjel svant da han talte. Jeg søkte ham, men fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.

Vekterne som går omkring i byen, fant meg. De slo meg, de såret meg. Murvokterne tok mitt slør fra meg.

Jeg besverger dere, Jerusalems døtre: Om dere finner min elskede, si ham at jeg er syk av kjærlighet!

Hva er din elskede fremfor andre elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede fremfor andre elskede, at du besverger oss slik?

Min elskede er hvit og rød, utmerket blant ti tusen.

Hans hode er det fineste gull, hans lokker er bølgende, sorte som ravnen.

Hans øyne er som duer ved vannbekker, badet i melk, satt i rikelig fylde.

Hans kinn er som kryddersenger, som duftende urter. Hans lepper er som liljer, dryppende av flytende myrra.

Hans hender er som gullringer besatt med krysolitt. Hans kropp er som et kunstverk av elfenben, smykket med safirer.

Hans ben er som marmorsøyler, grunnfestet på sokler av fint gull. Hans skikkelse er som Libanon, herlig som sedrene.

Hans gane er idel sødme, og alt ved ham er fullt av ynde. Slik er min elskede, og slik er min venn, Jerusalems døtre.