Jeg, brødre, da jeg kom til dere, kom jeg ikke med glimrende tale eller visdom, da jeg forkynte for dere Guds vitnesbyrd.

For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite noe annet blant dere enn Jesus Kristus, og ham korsfestet.

Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og i stor beven.

Og min tale og min forkynnelse var ikke med overtalende ord fra menneskers visdom, men med Ånd og kraft som bevis,

for at deres tro ikke skulle bygge på menneskers visdom, men på Guds kraft.

Likevel taler vi visdom blant de modne, men ikke denne verdens visdom, heller ikke denne verdens herskeres, som blir til intet.

Men vi taler Guds visdom som en hemmelighet, den skjulte visdommen, som Gud før verden begynte bestemte til vår herlighet.

Denne visdommen kjente ingen av denne verdens herskere. For hadde de kjent den, ville de ikke ha korsfestet herlighetens Herre.

Men som det står skrevet: Det øyet ikke har sett og øret ikke har hørt, og som ikke har kommet opp i noe menneskehjerte, det som Gud har beredt for dem som elsker ham.

Men Gud har åpenbart det for oss ved sin Ånd. For Ånden ransaker alt, ja, også Guds dyp.

For hvem blant mennesker vet hva som er i et menneske, uten menneskets ånd som er i ham? Slik kjenner heller ingen det som hører Gud til, uten Guds Ånd.

Vi har ikke fått verdens ånd, men Ånden som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud av nåde har gitt oss.

Dette taler vi også om, ikke med ord som menneskers visdom lærer, men med det som Den Hellige Ånd lærer, idet vi utlegger åndelige ting for åndelige mennesker.

Men det naturlige mennesket tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, fordi det bedømmes åndelig.

Men den som er åndelig, bedømmer alt, men selv blir han ikke bedømt av noen.

For hvem har kjent Herrens sinn, så han kan veilede ham? Men vi har Kristi sinn.