Det hendte også etter dette at moabittene og ammonittene, og sammen med dem også andre, foruten ammonittene, dro ut for å føre krig mot Josjafat.

Da kom det noen og meldte til Josjafat: En stor hær kommer mot deg fra bortenfor havet, på denne siden av Syria. Se, de er i Hasason-Tamar – det er En-Gedi.

Da ble Josjafat redd, og han vendte seg til å søke Herren; han utropte faste i hele Juda.

Og Juda samlet seg for å søke hjelp hos Herren; fra alle byene i Juda kom de for å søke Herren.

Josjafat trådte fram i Judas og Jerusalems forsamling, i Herrens hus, foran den nye forgården,

og sa: Herre, våre fedres Gud, er ikke du Gud i himmelen? Rår ikke du over alle hedningefolkenes riker? Er det ikke styrke og kraft i din hånd, så ingen kan holde stand mot deg?

Er ikke du vår Gud, du som drev bort dem som bodde i dette landet for ditt folk Israel, og gav det til Abrahams ætt, din venns, som eiendom for alltid?

De bosatte seg der og har bygd deg en helligdom for ditt navn og sagt:

Hvis det kommer ulykke over oss – sverd, dom, pest eller hungersnød – så vil vi stille oss foran dette huset og for ditt ansikt (for ditt navn er i dette huset) og rope til deg i vår nød, og du vil høre og hjelpe.

Og nå: se, ammonittene og moabittene og Se’ir-fjellet – dem du ikke lot Israel angripe da de kom fra Egyptens land, men de gikk utenom dem og utryddet dem ikke –

se hvordan de lønner oss ved å komme for å drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss til arv.

Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft mot denne store hæren som kommer mot oss; vi vet heller ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.

Hele Juda sto foran Herren, med sine små, sine koner og sine barn.

Da kom Herrens Ånd over Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Jeiel, sønn av Mattanja, en levitt av Asafs sønner, midt i forsamlingen.

Han sa: Hør, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Vær ikke redde og mist ikke motet på grunn av denne store hæren, for kampen er ikke deres, men Guds.

I morgen skal dere dra ned mot dem. Se, de kommer opp ved Sisstigningen; dere skal finne dem ved enden av bekken, foran Jeruel-ørkenen.

Dere skal ikke behøve å kjempe i dette slaget. Ta opp stilling, stå stille, og se Herrens frelse som er med dere, Juda og Jerusalem! Vær ikke redde og mist ikke motet! I morgen skal dere dra ut mot dem, for Herren er med dere.

Da bøyde Josjafat hodet med ansiktet mot jorden, og hele Juda og Jerusalems innbyggere falt ned for Herren og tilba Herren.

Levittene av Kehatittenes barn og Korahittenes barn sto opp for å lovprise Herren, Israels Gud, med høy og kraftig røst.

De sto tidlig opp neste morgen og dro ut til Tekoa-ørkenen. Mens de dro ut, sto Josjafat fram og sa: Hør på meg, Juda og dere Jerusalems innbyggere! Tro på Herren deres Gud, så skal dere stå fast; tro på hans profeter, så skal dere ha framgang.

Etter å ha rådført seg med folket satte han sangere til Herren, som skulle lovsynge i hellig prakt mens de gikk foran hæren, og si: Pris Herren, for hans miskunn varer evig!

Da de begynte å synge og lovprise, lot Herren bakhold falle over ammonittene og moabittene og Se’ir-fjellet, som var kommet mot Juda, og de ble slått.

For ammonittene og moabittene reiste seg mot innbyggerne på Se’ir-fjellet for fullstendig å slå og utrydde dem. Og da de var ferdige med Seirs innbyggere, hjalp de hverandre til å ødelegge hverandre.

Da Juda kom opp mot vakttårnet i ødemarken og vendte blikket mot hæren, se, da lå det døde kropper strødd på jorden; ingen hadde sluppet unna.

Da Josjafat og hans folk kom for å ta byttet fra dem, fant de hos dem i mengde både rikdommer og kostbare smykker på de døde, og de røvet dem til seg; det var mer enn de kunne bære. De brukte tre dager på å samle byttet, så mye var det.

På den fjerde dagen samlet de seg i Beraka-dalen, for der velsignet de Herren. Derfor har stedet fått navnet Beraka-dalen, til denne dag.

Så vendte alle mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen, for å dra med glede tilbake til Jerusalem; for Herren hadde gitt dem glede over sine fiender.

De kom til Jerusalem med sitere og harper og trompeter til Herrens hus.

Frykten for Gud kom over alle rikene i de landene da de hørte at Herren hadde stridd mot Israels fiender.

Slik fikk Josjafat ro i riket, for hans Gud ga ham ro på alle kanter.

Josjafat var konge over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba, datter av Sjilhi.

Han vandret på sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.

Men offerhaugene ble ikke tatt bort; for folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte fullt og fast til sine fedres Gud.

Det som ellers er å fortelle om Josjafat, fra først til sist, se, det er skrevet i boken til Jehu, sønn av Hanani, som er nevnt i Israels kongers bok.

Etter dette slo også Josjafat, kongen i Juda, seg sammen med Akasja, kongen i Israel, han som gjorde det som var svært ondt.

Han slo seg sammen med ham for å bygge skip som skulle til Tarsis; og de bygde skipene i Esjon-Geber.

Da profeterte Elieser, sønn av Dodava fra Maresja, mot Josjafat og sa: Fordi du har slått deg sammen med Akasja, har Herren brutt det du har gjort. Og skipene ble ødelagt, så de ikke kunne dra til Tarsis.