Da sa Elisa: «Hør Herrens ord! Så sier Herren: I morgen ved denne tiden skal en måleenhet fint mel selges for én sekel, og to måleenheter bygg for én sekel, ved porten i Samaria.»

Da svarte en stormann, han som kongen pleide å støtte seg til, Guds mann og sa: «Se, om Herren så gjorde vinduer i himmelen – kunne dette skje?» Han sa: «Se, du skal få se det med egne øyne, men du skal ikke få spise av det.»

Ved portinngangen var det fire spedalske menn. De sa til hverandre: «Hvorfor sitter vi her til vi dør?»

«Sier vi: Vi går inn i byen, så er det hungersnød i byen, og der kommer vi til å dø. Blir vi sittende her, dør vi også. Kom, la oss gå over til arameerhæren. Lar de oss leve, så lever vi; hvis de dreper oss, så er det bare døden.»

I skumringen sto de opp for å gå til arameernes leir. Da de kom til den ytterste delen av leiren, se, der var det ikke et menneske.

For Herren hadde latt arameerhæren høre lyden av vogner og lyden av hester, lyden av en stor hær. De sa til hverandre: «Se, Israels konge har leid mot oss hettittenes konger og egypternes konger, så de skal falle over oss.»

Derfor brøt de opp og flyktet i skumringen. De lot teltene, hestene og eslene bli igjen – ja, hele leiren slik den sto – og flyktet for livet.

Da disse spedalske kom til den ytterste delen av leiren, gikk de inn i et telt, spiste og drakk, og tok med seg sølv, gull og klær og gikk og gjemte det. Så kom de tilbake, gikk inn i et annet telt, tok også derfra og gikk og gjemte det.

Da sa de til hverandre: «Det vi gjør, er ikke rett. Denne dagen er en dag med gode nyheter, og likevel tier vi. Venter vi til morgengry, vil straff ramme oss. Kom nå, la oss gå og fortelle det til kongens hus.»

Så kom de og ropte på portvakten i byen, og de fortalte ham: «Vi kom til arameernes leir, og se, det var ikke et menneske der, ikke en lyd av mennesker – bare hester bundet og esler bundet, og teltene sto som de var.»

Han ropte på portvaktene, og de meldte det videre inne i kongens hus.

Kongen sto opp om natten og sa til tjenerne sine: «Jeg skal nå si dere hva arameerne har gjort mot oss. De vet at vi er sultne. Derfor har de gått ut av leiren og gjemt seg ute på marken. De sier: Når de kommer ut av byen, skal vi ta dem levende og så komme inn i byen.»

En av tjenerne hans svarte: «La noen, jeg ber deg, ta fem av hestene som er igjen her i byen. Riktignok er de ikke i bedre stand enn resten av Israels folk som er igjen her; ja, de er ikke i bedre stand enn hele hopen av israelitter som er gått til grunne. La oss sende ut og se.»

Da tok de to vogner med hester, og kongen sendte dem etter arameerhæren og sa: «Dra og se.»

De dro etter dem helt til Jordan, og se, hele veien var full av klær og kar som arameerne hadde kastet fra seg i hastverket. Budbærerne kom tilbake og fortalte det til kongen.

Da gikk folket ut og plyndret arameernes leir. Slik ble en måleenhet fint mel solgt for én sekel, og to måleenheter bygg for én sekel, etter Herrens ord.

Kongen satte den stormannen som han pleide å støtte seg til, til å ha tilsyn med porten, men folket trampet ham ned i porten, og han døde – slik Guds mann hadde sagt, den gang kongen kom ned til ham.

Det gikk altså som Guds mann hadde sagt til kongen: «I morgen ved denne tiden skal to måleenheter bygg koste én sekel, og en måleenhet fint mel én sekel, ved porten i Samaria.»

Og den stormannen hadde svart Guds mann: «Se, om Herren så gjorde vinduer i himmelen, kunne slikt skje?» Da hadde han sagt: «Se, du skal få se det med egne øyne, men du skal ikke få spise av det.»

Og slik gikk det med ham: Folket trampet ham ned i porten, og han døde.