I Davids dager ble det hungersnød i tre år på rad. David søkte Herren, og Herren svarte: Det er på grunn av Saul og hans blodskyldige hus, fordi han drepte gibeonittene.

Da kalte kongen gibeonittene til seg og sa til dem. (Gibeonittene var ikke av Israels barn, men en rest av amorittene; israelittene hadde sverget dem ed, men Saul søkte i sin iver for Israel og Juda å utrydde dem.)

Så sa David til gibeonittene: Hva skal jeg gjøre for dere, og hvordan kan jeg gjøre soning, så dere vil velsigne Herrens arv?

Da sa gibeonittene til ham: Vi krever ikke sølv eller gull av Saul eller hans hus, og for vår skyld skal du ikke drepe noen mann i Israel. Han svarte: Det dere sier, vil jeg gjøre for dere.

Da svarte de kongen: Den mannen som ødela oss og tenkte ut å utrydde oss, så vi ikke skulle bli igjen noen steder i Israels land,

la sju av hans sønner bli utlevert til oss, så vil vi henge dem opp for Herren i Sauls Gibea, han som Herren hadde utvalgt. Da sa kongen: Jeg skal gi dem.

Men kongen skånet Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, på grunn av den ed ved Herren som var mellom dem, mellom David og Jonatan, Sauls sønn.

Men kongen tok de to sønnene til Rispa, Ajas datter, som hun hadde født Saul, Armoni og Mefibosjet, og de fem sønnene til Mikal, Sauls datter, som hun hadde fostret for Adriel, sønn av Barsillai fra Mehola.

Han overga dem i gibeonittenes hånd, og de hengte dem på høyden for Herrens ansikt. De sju falt sammen og ble drept i høsttiden, i de første dagene, ved begynnelsen av bygginnhøstingen.

Rispa, Ajas datter, tok sørgeduk og bredte den ut for seg på berget, fra begynnelsen av innhøstingen til det regnet over dem fra himmelen. Hun lot verken himmelens fugler slå seg ned på dem om dagen eller markens dyr om natten.

David fikk høre hva Rispa, Ajas datter, Sauls medhustru, hadde gjort.

Da gikk David og hentet knoklene av Saul og av hans sønn Jonatan fra mennene i Jabesj i Gilead, som hadde tatt dem bort fra torget i Bet-Sjean, der filistrene hadde hengt dem, etter at filistrene hadde drept Saul på Gilboa.

Han førte derfra opp knoklene av Saul og hans sønn Jonatan, og de samlet knoklene av dem som var blitt hengt.

Knoklene av Saul og hans sønn Jonatan begravet de i landet Benjamin, i Sela, i graven til hans far Kis. De gjorde alt kongen hadde befalt. Deretter ble Gud bønnhørt for landet.

Filistrene førte igjen krig mot Israel. David dro ned, han og tjenerne hans, og de kjempet mot filistrene. Da ble David utmattet.

Jisjbi-Benob, en av Rafa-slektens sønner, som hadde et spyd som veide tre hundre sekel bronse, og som var spent med et nytt sverd, ville felle David.

Men Abisjai, Serujas sønn, kom ham til hjelp; han slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn til ham: Du skal ikke lenger gå ut med oss i strid, for at du ikke skal slokke Israels lampe.

Siden hendte det at det igjen ble kamp mot filistrene ved Gob. Da slo Sibbekai fra Husa i hjel Saf, som var en av Rafa-slektens sønner.

Det var igjen kamp ved Gob mot filistrene. Da drepte Elhanan, sønn av Jaare-Orgim, en betlehemit, Goliats bror fra Gat, han som hadde et spydskaft som en vevers bom.

Det var enda en kamp ved Gat, der det var en mann av stor vekst som hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, i alt tjuefire. Også han var av Rafa-slekten.

Da han hånte Israel, drepte Jonatan, sønn av Sjimea, Davids bror, ham.

Disse fire var av Rafa-slekten i Gat, og de falt for David og hans menns hånd.