Da kongen satt i sitt hus, og Herren hadde gitt ham ro rundt om fra alle hans fiender,

sa kongen til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Guds ark bor i et telt, bak forheng.

Da sa Natan til kongen: Gå og gjør alt som ligger deg på hjertet; for Herren er med deg.

Men den natten kom Herrens ord til Natan:

Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Er det du som skal bygge meg et hus å bo i?

Jeg har jo ikke bodd i noe hus fra den dagen jeg førte Israels barn opp fra Egypt til denne dag, men har ferdes i telt og tabernakel.

Overalt hvor jeg har vandret blant alle Israels barn, sa jeg noen gang et ord til noen av Israels stammer, dem jeg befalte å vokte mitt folk Israel, og sagt: Hvorfor bygger dere ikke et hus av sedertre til meg?

Så skal du nå si til min tjener David: Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg tok deg fra saueinnhegningen, fra å gjete sauene, til å være fyrste over mitt folk, over Israel.

Jeg var med deg overalt hvor du gikk, og jeg ryddet alle dine fiender av veien for deg og gjorde navnet ditt stort, som navnene til de store på jorden.

Jeg vil også gi mitt folk Israel et sted og plante dem, så de kan bo på sitt eget sted og ikke flyttes mer; de ugudeliges barn skal heller ikke plage dem mer som før,

og fra den tid jeg satte dommere over mitt folk Israel, har jeg gitt deg ro fra alle dine fiender. Også kunngjør Herren for deg at han vil bygge deg et hus.

Når dine dager er omme, og du hviler hos dine fedre, vil jeg oppreise din ætt etter deg, en som skal utgå av ditt eget liv, og jeg vil stadfeste hans kongedømme.

Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil la tronen for hans kongedømme stå fast til evig tid.

Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Hvis han gjør urett, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med slag fra menneskers hender.

Men min miskunn skal ikke vike fra ham, slik jeg tok den fra Saul, som jeg fjernet foran deg.

Ditt hus og ditt rike skal stå fast for alltid for ditt ansikt; din trone skal stå fast til evig tid.

I samsvar med alle disse ordene og hele dette synet talte Natan til David.

Da gikk kong David inn og satte seg for Herrens ansikt. Han sa: Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?

Og dette var likevel en liten ting i dine øyne, Herre Gud; du har også talt om din tjeners hus langt inn i fremtiden. Er dette menneskers skikk, Herre Gud?

Hva mer kan David si til deg? For du, Herre Gud, kjenner din tjener.

For ditt ords skyld og etter ditt eget hjerte har du gjort alle disse store ting og gjort dem kjent for din tjener.

Derfor er du stor, Herre Gud. Det finnes ingen som deg, og det er ingen Gud foruten deg, etter alt vi har hørt med våre ører.

Og hvilket annet folk på jorden er som ditt folk, Israel, som Gud gikk for å løskjøpe til et folk for seg, for å gjøre seg et navn, og for deres skyld gjøre store og fryktinngytende gjerninger i ditt land for øynene på ditt folk, som du fridde ut fra Egypt, fra folkene og deres guder?

Du har stadfestet for deg selv ditt folk Israel til å være ditt folk for alltid, og du, Herre, er blitt deres Gud.

Og nå, Herre Gud, la det ordet du har talt om din tjener og om hans hus, stå fast til evig tid, og gjør som du har sagt.

Må ditt navn bli opphøyd for alltid, så en sier: Herren, Allhærs Gud, er Gud over Israel. Og måtte din tjener Davids hus stå fast for ditt ansikt.

For du, Herre, Allhærs Gud, Israels Gud, har åpenbart dette for din tjener: Jeg vil bygge deg et hus. Derfor har din tjener fått mot til å be denne bønnen til deg.

Og nå, Herre Gud, du er Gud, og dine ord er sanne, og du har lovet denne godhet til din tjener.

La det derfor være din vilje å velsigne din tjeners hus, så det kan bestå for ditt ansikt til evig tid. For du, Herre Gud, har talt det, og med din velsignelse være din tjeners hus velsignet for alltid.