I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas, Simeon som ble kalt Niger, Lukius fra Kyrene, Manaen, som hadde vokst opp sammen med landsfyrsten Herodes, og Saul.

Mens de tjente Herren og fastet, sa Den hellige ånd: Skill ut for meg Barnabas og Saul til det arbeidet jeg har kalt dem til.

Da fastet og ba de, la hendene på dem og lot dem reise.

Sendt ut av Den hellige ånd dro de til Seleukia, og derfra seilte de til Kypros.

Da de kom til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes som medhjelper.

De drog gjennom hele øya til Pafos. Der traff de på en trollmann, en falsk profet, en jøde som het Barjesus.

Han holdt til hos landshøvdingen, Sergius Paulus, en klok mann. Landshøvdingen sendte bud på Barnabas og Saul og ønsket å høre Guds ord.

Men Elymas, trollmannen (det er navnet hans oversatt), stod dem imot og ville vende landshøvdingen bort fra troen.

Da sa Saul, som også kalles Paulus, fylt av Den hellige ånd og med blikket festet på ham:

Du som er full av all list og ondskap, du djevelens sønn, du fiende av all rettferd! Vil du ikke slutte å forvrenge Herrens rette veier?

Se nå, Herrens hånd er over deg, og du skal bli blind; en tid skal du ikke se solen. Straks falt det en tåke og mørke over ham, og han famlet omkring og søkte noen som kunne lede ham ved hånden.

Da landshøvdingen så det som hadde hendt, kom han til tro, slått med undring over Herrens lære.

Paulus og hans følge la ut fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes forlot dem og vendte tilbake til Jerusalem.

Fra Perge dro de videre og kom til Antiokia i Pisidia. På sabbaten gikk de inn i synagogen og satte seg.

Etter opplesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: Menn og brødre, har dere et ord til formaning for folket, så tal.

Da reiste Paulus seg, gav tegn med hånden og sa: Israels menn, og dere som frykter Gud, hør på meg.

Israels folks Gud utvalgte våre fedre, han gjorde folket stort mens de bodde som fremmede i Egypt, og med løftet arm førte han dem ut derfra.

I omtrent førti år tålte han deres oppførsel i ørkenen.

Etter at han hadde utryddet sju folkeslag i Kanaan, gav han dem landet deres som arv ved loddkasting.

Deretter gav han dem dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel.

Siden ba de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i omkring førti år.

Da han avsatte ham, satte han David til konge over dem. Om ham gav han også dette vitnesbyrdet: "Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte; han skal gjøre all min vilje."

Av hans ætt har Gud, etter sitt løfte, reist opp for Israel en frelser, Jesus.

Før han trådte fram, forkynte Johannes en dåp til omvendelse for hele Israels folk.

Da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: "Hvem mener dere at jeg er? Jeg er ikke den. Men se, det kommer en etter meg; jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen på føttene hans."

Brødre, sønner av Abrahams slekt, og dere blant dere som frykter Gud: Til dere er ordet om denne frelsen sendt.

For innbyggerne i Jerusalem og deres ledere kjente ham ikke, heller ikke røstene fra profetene som blir lest hver sabbat. Men ved å dømme ham har de oppfylt det som er sagt.

Selv om de ikke fant noen grunn til dødsdom, ba de likevel Pilatus om at han måtte bli slått i hjel.

Da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav.

Men Gud reiste ham opp fra de døde.

I mange dager viste han seg for dem som var dratt opp sammen med ham fra Galilea til Jerusalem. De er nå hans vitner for folket.

Og vi forkynner dere det gode budskapet: det løftet som ble gitt til fedrene,

det har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han reiste opp Jesus, som det også står skrevet i den andre salmen: "Du er min Sønn, i dag har jeg født deg."

Og om at han reiste ham opp fra de døde, så han ikke mer vender tilbake til forråtnelse, har han sagt slik: "Jeg vil gi dere de hellige og trofaste løftene til David."

Derfor sier han også i en annen salme: "Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse."

For David sovnet inn etter at han i sin tid hadde tjent Guds råd, han ble lagt til sine fedre og så forråtnelse.

Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse.

Derfor skal dere vite, brødre, at ved denne mannen blir syndenes forlatelse forkynt for dere.

Og i ham blir hver den som tror, rettferdiggjort fra alt det som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Moses' lov.

Se derfor til at ikke det skjer med dere som er sagt hos profetene:

Se, dere foraktere, undre dere og gå til grunne! For jeg gjør en gjerning i deres dager, en gjerning dere slett ikke vil tro, om noen forteller dere det.

Da jødene gikk ut av synagogen, ba hedningene om at disse ordene måtte bli forkynt for dem den neste sabbaten.

Etter at forsamlingen var oppløst, fulgte mange av jødene og de gudfryktige proselyttene etter Paulus og Barnabas, og disse talte med dem og oppfordret dem til å holde fast ved Guds nåde.

Neste sabbat kom nesten hele byen sammen for å høre Guds ord.

Men da jødene så folkemengdene, ble de fulle av misunnelse og sa imot det Paulus talte, og de spottet.

Da tok Paulus og Barnabas frimodig til orde og sa: Det var nødvendig at Guds ord først skulle bli talt til dere. Men siden dere avviser det og dømmer dere selv uverdige til det evige livet, se, da vender vi oss til hedningene.

For slik har Herren befalt oss: "Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse til jordens ende."

Da hedningene hørte dette, ble de glade og priste Herrens ord, og så mange som var bestemt til evig liv, kom til tro.

Og Herrens ord spredte seg gjennom hele området.

Men jødene hisset opp de fromme og fornemme kvinnene og byens fremste menn, satte i gang forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem ut av sitt område.

Da rystet de støvet av føttene mot dem og dro til Ikonion.

Og disiplene ble fylt med glede og med Den hellige ånd.