Brødre og fedre, hør mitt forsvar som jeg nå framfører for dere.

Da de hørte at han talte til dem på hebraisk, ble de enda stillere. Og han sa:

Jeg er en jøde, født i Tarsos i Kilikia, men oppvokst i denne byen, ved Gamaliels føtter, opplært etter den nøyaktigste utlegning av fedrenes lov, og jeg var brennende i iver for Gud, slik dere alle er i dag.

Jeg forfulgte denne Veien til døden, jeg bandt og overleverte både menn og kvinner til fengsel.

Om dette kan også øverstepresten vitne, og hele eldsterådet. Fra dem fikk jeg også brev til brødrene, og jeg dro til Damaskus for å føre dem som var der, bundet, til Jerusalem for å bli straffet.

Men da jeg var underveis og nærmet meg Damaskus ved middagstid, strålte plutselig et stort lys fra himmelen rundt meg.

Jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?

Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.

De som var med meg, så virkelig lyset og ble redde, men de hørte ikke stemmen til ham som talte til meg.

Jeg sa: Hva skal jeg gjøre, Herre? Og Herren sa til meg: Reis deg og gå inn i Damaskus, der skal du få vite alt som er bestemt at du skal gjøre.

Og fordi jeg ikke kunne se på grunn av glansen fra det lyset, ble jeg, ledet ved hånden av dem som var med meg, ført inn i Damaskus.

En ved navn Ananias, en from mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd av alle jødene som bodde der,

kom til meg, sto der og sa: Bror Saul, få synet igjen. Og i samme stund så jeg opp på ham.

Han sa: Våre fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne hans vilje, se Den Rettferdige og høre røsten fra hans munn.

For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.

Og nå, hvorfor drøyer du? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller Herrens navn.

Da jeg igjen kom til Jerusalem, hendte det at jeg, mens jeg ba i templet, kom i henrykkelse,

og jeg så ham som sa til meg: Skynd deg og kom deg raskt ut av Jerusalem, for de vil ikke ta imot ditt vitnesbyrd om meg.

Jeg sa: Herre, de vet at jeg fengslet og slo dem som trodde på deg, i synagoge etter synagoge.

Og da blodet til din martyr Stefanus ble utøst, sto også jeg der og samtykket i hans død, og jeg voktet kappene til dem som slo ham i hjel.

Og han sa til meg: Gå! For jeg vil sende deg langt bort til hedningene.

De lyttet til ham helt til dette ordet. Da ropte de: Få en slik mann bort fra jorden! Han bør ikke få leve.

Mens de skrek og rev av seg klærne og kastet støv opp i luften,

befalte kommandanten at han skulle føres inn i borgen. Han ga ordre om at han skulle avhøres under pisking, for å få vite hvorfor de ropte slik mot ham.

Da de bandt ham med remmer, sa Paulus til hundremannsføreren som sto der: Er det lovlig for dere å piske en mann som er romersk borger og uten dom?

Da hundremannsføreren hørte dette, gikk han til kommandanten og meldte fra: Pass på hva du gjør, for denne mannen er romersk borger.

Kommandanten kom da og sa til ham: Si meg, er du romersk borger? Han svarte: Ja.

Kommandanten sa: For en stor sum kjøpte jeg denne borgerretten. Men Paulus sa: Jeg er født som borger.

Da trakk straks de som skulle forhøre ham, seg unna. Også kommandanten ble redd da han forsto at han var romersk borger, og fordi han hadde bundet ham.

Neste dag, fordi han ville få vite sikkert hva jødene anklaget ham for, løste han ham fra lenkene, og han kalte sammen overprestene og hele rådet. Han førte Paulus ned og stilte ham fram for dem.