Husk nå din skaper i ungdommens dager, før de onde dagene kommer og årene nærmer seg da du skal si: Jeg har ingen glede i dem.

Før solen, lyset, månen og stjernene mørkner, og skyene vender tilbake etter regnet.

Den dagen husets voktere skjelver, de sterke bøyer seg, kvernene stanser fordi de er blitt få, og de som ser ut gjennom vinduene, blir formørket.

Og dørene mot gaten lukkes når lyden av kverningen blir svak, og man står opp ved fuglens røst, og alle sangens døtre blir dempet.

Også når man er redd for det som er høyt, og redsler er på veien; mandeltreet blomstrer, gresshoppen blir en byrde, og lysten svikter — for mennesket går til sitt evige hjem, og sørgerne går omkring i gatene.

Før sølvstrengen ryker, den gylne skålen brister, krukken går i stykker ved kilden, og hjulet brister ved brønnen.

Da vender støvet tilbake til jorden som før, og ånden vender tilbake til Gud som ga den.

Tomhet, bare tomhet, sier forkynneren; alt er tomhet.

I tillegg, fordi forkynneren var vis, lærte han fortsatt folket kunnskap; ja, han ga nøye akt, søkte etter og ordnet mange ordspråk.

Forkynneren søkte å finne velvalgte ord, og det som ble skrevet, var rett — ord av sannhet.

De vises ord er som stikk fra gjeterstaver, og som nagler som er slått fast av forsamlingens ledere; de er gitt av én hyrde.

Og for øvrig: La deg advare av dette, min sønn. Det blir aldri slutt på å lage mange bøker, og mye studium gjør kroppen trett.

La oss høre konklusjonen på det hele: Frykt Gud og hold hans bud, for dette er hele menneskets plikt.

For Gud skal føre hver gjerning fram for dommen, også alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.