I den tolvte måneden, det vil si måneden Adar, på den trettende dagen i måneden, da kongens påbud og hans befaling skulle settes i verk, den dagen da jødenes fiender håpet å få makt over dem, ble det tvert imot slik at jødene fikk makt over dem som hatet dem.

Jødene samlet seg i byene sine i alle provinsene i kong Ahasverus' rike for å legge hånd på dem som søkte å skade dem. Ingen kunne stå dem imot, for frykten for dem falt over alle folk.

Og alle provinsenes ledere, stattholdere og landshøvdinger, og kongens embetsmenn, støttet jødene, fordi frykten for Mordekai var kommet over dem.

For Mordekai var mektig i kongens hus, og ryktet om ham gikk ut gjennom alle provinsene; Mordekai ble større og større i anseelse.

Slik slo jødene alle sine fiender med sverdslag, med drap og ødeleggelse, og de gjorde som de ville mot dem som hatet dem.

Og i borgen i Susa drepte og utryddet jødene fem hundre menn.

Parsjandata, Dalfon og Aspata;

Porata, Adalja og Aridata;

Parmasta, Arisai, Aridai og Vajesata;

Hamans ti sønner, sønn av Hammedata, jødenes fiende, drepte de; men de rørte ikke ved byttet.

Samme dag ble tallet på dem som var drept i borgen i Susa, lagt fram for kongen.

Da sa kongen til dronning Ester: Jødene har drept og utryddet fem hundre menn i borgen i Susa, og Hamans ti sønner. Hva har de da gjort i resten av kongens provinser? Nå, hva er din bønn? Den skal innfris. Og hva mer begjærer du? Det skal bli gjort.

Da sa Ester: Dersom det behager kongen, la også i morgen bli gitt jødene som er i Susa lov til å gjøre etter dagens befaling, og la Hamans ti sønner bli hengt på galgen.

Og kongen befalte at det skulle gjøres. Påbudet ble utstedt i Susa, og de hengte Hamans ti sønner.

Jødene som var i Susa samlet seg også den fjortende dagen i måneden Adar, og de drepte tre hundre menn i Susa; men de rørte ikke ved byttet.

Men de andre jødene som var i kongens provinser, samlet seg og forsvarte livet sitt, og de fikk fred fra sine fiender. De slo i hjel syttifem tusen av sine motstandere, men de rørte ikke ved byttet.

På den trettende dagen i måneden Adar, og på den fjortende dagen hvilte de og gjorde den til en dag med fest og glede.

Men jødene som var i Susa, samlet seg den trettende og den fjortende dagen; og på den femtende dagen hvilte de og gjorde den til en dag med fest og glede.

Derfor gjør jødene som bor i landsbyene, i byer uten murer, den fjortende dagen i måneden Adar til en dag med glede og fest, en god dag, og til å sende matgaver til hverandre.

Og Mordekai skrev ned dette og sendte brev til alle jødene i alle provinsene i kong Ahasverus' rike, både nær og fjern,

for å fastsette hos dem at de hvert år skulle holde den fjortende dagen i måneden Adar og den femtende dagen i samme måned,

som de dagene da jødene fikk hvile fra sine fiender, og måneden som for dem ble vendt fra sorg til glede, og fra klage til en god dag, at de skulle gjøre dem til dager med fest og glede, med å sende matgaver til hverandre og gaver til de fattige.

Og jødene forpliktet seg til å gjøre som de hadde begynt, og slik Mordekai hadde skrevet til dem,

fordi Haman, sønn av Hammedata, agagitten, jødenes fiende, hadde lagt plan mot jødene for å ødelegge dem og hadde kastet Pur, det vil si lodd, for å knuse og utrydde dem.

Men da Ester kom fram for kongen, befalte han i brev at den onde planen han hadde lagt mot jødene, skulle falle tilbake på hans eget hode, og at han og sønnene hans skulle henges på galgen.

Derfor kalte de disse dagene Purim etter navnet Pur. På grunn av alle ordene i dette brevet, og det de hadde sett i denne saken, og det som hadde hendt dem:

fastsatte jødene, og tok det på seg (for seg selv, for sine etterkommere og for alle som sluttet seg til dem) at de hvert år skulle holde disse to dagene etter det som var skrevet og på de fastsatte tidene, slik at det ikke skulle opphøre.

Og at disse dagene skulle huskes og holdes i hver eneste generasjon, i hver familie, i hver provins og i hver by, og at disse Purim-dagene ikke skulle falle bort blant jødene, og at minnet om dem ikke skulle forsvinne fra deres etterkommere.

Deretter skrev dronning Ester, Abihajils datter, og jøden Mordekai med full myndighet for å stadfeste dette andre brevet om Purim.

Og han sendte brevene til alle jødene, til de hundre og tjuesju provinsene i kong Ahasverus' rike, med ord om fred og sannhet,

for å stadfeste disse Purim-dagene på deres fastsatte tider, slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde pålagt dem, og slik de selv hadde fastsatt for seg og sine etterkommere, om fastene og deres klagerop.

Og Esters påbud stadfestet disse bestemmelsene om Purim, og det ble skrevet inn i boken.