Nå skjedde det i det trettiende året, i den fjerde måneden, på den femte dagen i måneden, mens jeg var blant de bortførte ved elven Kebar, at himmelen ble åpnet, og jeg så syner fra Gud.

Det var den femte dagen i måneden, det femte året av kong Jojakins fangenskap.

Da kom Herrens ord tydelig til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar; og der var Herrens hånd over ham.

Jeg så, og se: en stormvind kom fra nord, en stor sky med en ild som foldet seg i seg selv; det var en glans rundt den, og midt i ilden var det som gløden av skinnende metall.

Og ut fra midten kom noe som lignet fire livsvesener. Slik var deres utseende: De hadde skikkelse som et menneske.

Hver av dem hadde fire ansikter, og hver av dem hadde fire vinger.

Føttene deres var rette; fotsålene var som på en kalv, og de glitret som glansen av polert bronse.

Under vingene, på alle fire sider, hadde de menneskehender; og alle fire hadde sine ansikter og sine vinger.

Vingene deres rørte ved hverandre; de vendte seg ikke når de gikk; hver av dem gikk rett fram.

Når det gjaldt ansiktene deres, hadde de alle fire et menneskeansikt, og på høyre side hadde de alle et løveansikt; på venstre side hadde de alle et okseansikt; alle fire hadde også et ørneansikt.

Slik var ansiktene deres. Vingene var løftet oppover; to av hver rørte ved hverandre, og to dekket kroppen.

Hver av dem gikk rett fram; dit ånden ville gå, dit gikk de; de vendte seg ikke når de gikk.

Når det gjaldt livsvesenenes utseende, var de som brennende kull, som fakler; ilden fór fram og tilbake mellom livsvesenene; ilden strålte, og fra ilden gikk det ut lyn.

Og livsvesenene fór fram og tilbake som et lynblink.

Mens jeg så på livsvesenene, se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene.

Hjulenes utseende og konstruksjon var som skinnet av krysolitt; alle fire så like ut. Deres utseende og konstruksjon var som et hjul inni et hjul.

Når de gikk, kunne de gå mot alle fire sider; de vendte seg ikke når de gikk.

Felgene var høye og fryktinngytende, og felgene var fulle av øyne rundt om på alle fire.

Når livsvesenene gikk, gikk hjulene ved siden av dem; og når livsvesenene løftet seg opp fra jorden, løftet hjulene seg også.

Dit ånden ville gå, dit gikk de, og hjulene løftet seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Når de gikk, gikk disse; når de sto, sto disse; og når de løftet seg opp fra jorden, løftet hjulene seg ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

Over hodene på livsvesenene var det noe som lignet en hvelving, som glansen av skinnende, overveldende krystall, strukket ut over hodene deres.

Under hvelvingen var vingene deres rette, vendt mot hverandre; hver av dem hadde to som dekket på den ene siden, og to som dekket på den andre siden av kroppen.

Og når de gikk, hørte jeg lyden av vingene deres som lyden av store vann, som Den Allmektiges røst, som lyden av tale, som larmen av en hær; når de sto stille, senket de vingene.

Da kom det en røst fra hvelvingen over hodene deres, når de sto stille og hadde senket vingene.

Og over hvelvingen som var over hodene deres, var det noe som lignet en trone, som utseendet av safirstein; og på det som lignet en trone, høyt der oppe, var det en skikkelse som så ut som et menneske.

Og jeg så noe som glødet som skinnende metall, som utseendet av ild rundt omkring inni den, fra det som så ut som hoftene og oppover; og fra det som så ut som hoftene og nedover så jeg noe som om det var ild, og det var en glans rundt det.

Som utseendet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var glansen rundt det. Dette var utseendet av det som lignet Herrens herlighet. Da jeg så det, falt jeg på ansiktet, og jeg hørte røsten av en som talte.