Profeten spiser bokrullen; budskapet fyller ham
Dessuten sa han til meg: Menneskesønn, spis det du finner; spis denne bokrullen, og gå og tal til Israels hus.
Da åpnet jeg munnen, og han lot meg spise den bokrullen.
Og han sa til meg: Menneskesønn, spis så det fyller magen, og fyll dine innvoller med denne bokrullen jeg gir deg. Da spiste jeg den, og den var i munnen min søt som honning.
Profeten sendes til et hardhjertet Israel; styrkes for oppgaven
Han sa også til meg: Menneskesønn, gå til Israels hus og tal mine ord til dem.
For du er ikke sendt til et folk med fremmed tale og et vanskelig språk, men til Israels hus.
Ikke til mange folk med fremmed tale og et vanskelig språk, hvis ord du ikke kan forstå. Sannelig, hadde jeg sendt deg til dem, ville de ha hørt på deg.
Men Israels hus vil ikke høre på deg, for de vil ikke høre på meg. Hele Israels hus er skamløse og hardhjertede.
Se, jeg har gjort ansiktet ditt hardt mot deres ansikter og pannen din hard mot pannene deres.
Som diamant, hardere enn flint, har jeg gjort pannen din. Frykt dem ikke, og la deg ikke skremme av blikkene deres, selv om de er et trassig hus.
Videre sa han til meg: Menneskesønn, ta alle ordene jeg taler til deg, inn i hjertet ditt, og hør dem med ørene dine.
Gå så til de bortførte, til ditt folks barn, tal til dem og si til dem: Så sier Herren Gud. Enten de vil høre, eller de vil la være.
Ånden løfter ham til Tel-Abib; bitter ferd og sju dagers stillhet
Da løftet Ånden meg opp, og jeg hørte bak meg lyden av et stort brus: «Velsignet være Herrens herlighet fra sitt sted!»
Jeg hørte også lyden av vingene til de levende skapningene som rørte ved hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem, en lyd som av et mektig brus.
Så løftet Ånden meg opp og tok meg bort. Jeg gikk bitter og opprørt i min ånd, men Herrens hånd var sterk over meg.
Så kom jeg til de bortførte i Tel-Abib, som bodde ved elven Kebar. Jeg satte meg der de satt, og jeg ble sittende lamslått blant dem i sju dager.
Vekterkallet: ansvar for å advare ugudelige og rettferdige
Da sju dager var gått, kom Herrens ord til meg:
Menneskesønn, jeg har gjort deg til en vekter for Israels hus. Hør ordet fra min munn og advar dem fra meg.
Når jeg sier til den ugudelige: «Du skal helt sikkert dø», og du ikke advarer ham, ikke taler for å advare den ugudelige mot hans onde vei for å berge livet hans, da skal den ugudelige dø i sin misgjerning, men hans blod vil jeg kreve av din hånd.
Men dersom du advarer den ugudelige, og han ikke vender om fra sin ugudelighet og fra sin onde vei, skal han dø i sin misgjerning; men du har berget din sjel.
Og når en rettferdig vender seg fra sin rettferdighet og gjør urett, og jeg legger en snublestein foran ham, skal han dø. Fordi du ikke advarte ham, skal han dø i sin synd, og den rettferdigheten han har gjort, skal ikke bli husket; men hans blod vil jeg kreve av din hånd.
Men dersom du advarer den rettferdige, for at den rettferdige ikke skal synde, og han ikke synder, skal han helt sikkert leve fordi han er advart; og du har berget din sjel.
Guds herlighet på sletten; profeten gjøres taus og bundet
Der var Herrens hånd over meg, og han sa til meg: Reis deg, gå ut på sletten, så vil jeg tale med deg der.
Da reiste jeg meg og gikk ut på sletten. Og se, Herrens herlighet sto der, lik den herlighet jeg hadde sett ved elven Kebar. Da falt jeg ned med ansiktet mot jorden.
Da kom Ånden inn i meg, reiste meg opp på føttene og talte med meg. Han sa til meg: Gå og steng deg inne i huset ditt.
Men du, menneskesønn, se, de skal legge bånd på deg og binde deg med dem, så du ikke kan gå ut blant dem.
Jeg vil la tungen din klebe seg til ganen, så du blir stum og ikke kan være en som refser dem; for de er et trassig hus.
Men når jeg taler med deg, vil jeg åpne din munn, og du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Den som vil høre, skal høre; og den som ikke vil, får la være. For de er et trassig hus.