Og han befalte hushovmesteren i huset sitt: Fyll mennenes sekker med mat, så mye de kan bære, og legg hver manns penger i åpningen på sekken hans.

Og legg mitt beger, sølvbegeret, i åpningen på den yngstes sekk, sammen med kornpengene hans. Og han gjorde slik Josef hadde sagt.

Så snart det ble lyst om morgenen, sendte de mennene av sted, de og eslene deres.

Da de var kommet ut av byen og ennå ikke var langt borte, sa Josef til hushovmesteren sin: Skynd deg, følg etter mennene, og når du innhenter dem, skal du si til dem: Hvorfor har dere gjengjeldt godt med ondt?

Er ikke dette begeret som min herre drikker av, og som han virkelig også spår ved? Dere har gjort ondt ved å gjøre dette.

Han nådde dem igjen og sa de samme ordene til dem.

De svarte ham: Hvorfor sier min herre slike ord? Gud forby at dine tjenere skulle gjøre noe slikt!

Se, pengene vi fant i åpningen av sekkene våre, brakte vi tilbake til deg fra Kanaans land. Hvordan skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?

Den av dine tjenere som det blir funnet hos, han skal dø, og vi andre skal bli min herres slaver.

Han sa: Nå skal det også være som dere sier: Den hos hvem det blir funnet, skal være min slave; men dere andre skal være uten skyld.

Da skyndte de seg og tok hver sin sekk ned på bakken og åpnet den.

Han lette, og han begynte hos den eldste og endte hos den yngste; og begeret ble funnet i Benjamins sekk.

Da rev de klærne sine, lesset opp hvert sitt esel og vendte tilbake til byen.

Juda og brødrene hans kom til Josefs hus, for han var fortsatt der, og de kastet seg ned for ham på jorden.

Josef sa til dem: Hva er det for en gjerning dere har gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg med sikkerhet kan spå?

Da sa Juda: Hva skal vi si til min herre? Hva skal vi tale? Hvordan kan vi renvaske oss? Gud har avslørt dine tjeneres skyld. Se, vi er min herres slaver, både vi og også han som begeret ble funnet hos.

Men han sa: Gud forby at jeg skulle gjøre slikt! Mannen i hvis hånd begeret ble funnet, han skal være min slave; men dere, dra i fred hjem til deres far.

Da gikk Juda nærmere ham og sa: Å, min herre, la din tjener, jeg ber deg, få tale et ord i min herres ører, og la ikke din vrede brenne mot din tjener, for du er som Farao.

Min herre spurte sine tjenere: Har dere en far eller en bror?

Vi sa til min herre: Vi har en far, en gammel mann, og en sønn han fikk i sin alderdom, en liten gutt. Broren hans er død, og han er den eneste som er igjen etter sin mor, og hans far elsker ham.

Da sa du til dine tjenere: Før ham ned til meg, så jeg kan få se ham.

Men vi sa til min herre: Gutten kan ikke forlate sin far; for om han forlater sin far, vil hans far dø.

Da sa du til dine tjenere: Uten at deres yngste bror kommer ned sammen med dere, skal dere ikke mer se mitt ansikt.

Da vi kom tilbake til din tjener, vår far, fortalte vi ham min herres ord.

Og vår far sa: Gå tilbake og kjøp oss litt mat.

Men vi sa: Vi kan ikke reise ned; hvis vår yngste bror er med oss, da vil vi reise ned, for vi kan ikke se mannens ansikt uten at vår yngste bror er med oss.

Da sa din tjener, min far, til oss: Dere vet at min kone har født meg to sønner.

Den ene dro bort fra meg, og jeg sa: Han er sikkert revet i stykker, og jeg har ikke sett ham siden.

Tar dere også denne fra meg, og ulykke hender ham, vil dere føre mine grå hår med sorg ned i graven.

Så når jeg nå kommer til din tjener, min far, og gutten ikke er med oss, og hans liv er knyttet til guttens liv,

da vil det skje: Når han ser at gutten ikke er med oss, vil han dø, og dine tjenere vil føre din tjener, vår fars grå hår med sorg ned i graven.

For din tjener gikk i borgen for gutten overfor min far og sa: Hvis jeg ikke bringer ham tilbake til deg, skal jeg bære skylden for min far for alltid.

La derfor, jeg ber deg, din tjener bli igjen som slave hos min herre i stedet for gutten, og la gutten dra opp sammen med brødrene sine.

For hvordan kan jeg dra opp til min far uten at gutten er med meg? Jeg kunne ikke bære å se den ulykken som vil komme over min far.