Gud husket Noa, og alle levende skapninger, og hele buskapen som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet sank.

Også kildene i dypet og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stanset.

Og vannet trakk seg tilbake fra jorden litt etter litt. Etter hundre og femti dager hadde vannet minket.

Arken ble liggende i den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, på Araratfjellene.

Vannet sank stadig til den tiende måneden; den første dagen i den tiende måneden viste fjelltoppene seg.

Da førti dager var gått, åpnet Noa vinduet i arken som han hadde laget.

Han slapp ut en ravn, og den fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.

Så slapp han ut en due for å se om vannet hadde minket fra jordens overflate.

Men duen fant ikke hvile for foten og vendte tilbake til ham i arken, for vannet lå over hele jorden. Da rakte han ut hånden, tok den og dro den inn til seg i arken.

Han ventet enda sju dager, og igjen slapp han duen ut av arken.

Om kvelden kom duen tilbake til ham, og se, i nebbet hadde den et olivenblad som var revet av. Da forsto Noa at vannet hadde minket fra jorden.

Han ventet enda sju dager til og slapp ut duen, og den vendte ikke tilbake til ham mer.

Og det skjedde i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, at vannet hadde tørket bort fra jorden. Noa tok av dekket på arken, så ut, og se, bakken var tørr.

I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden tørr.

Da sa Gud til Noa:

Gå ut av arken, du og din hustru, dine sønner og dine sønners hustruer med deg.

Før ut med deg alle levende skapninger som er hos deg, av alt som lever: både fugler, husdyr og alt som kryper på jorden, så de kan vrimle på jorden, være fruktbare og bli mange på jorden.

Da gikk Noa ut, og sønnene hans og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

Alle dyr, alle som kryper, og alle fugler – alt som rører seg på jorden – gikk ut av arken, etter sine arter.

Noa bygde et alter for Herren. Han tok av hvert rent dyr og av hver ren fugl og bar fram brennoffer på alteret.

Herren kjente den behagelige duften. Da sa Herren i sitt hjerte: Jeg vil ikke lenger forbande jorden for menneskets skyld, for menneskets hjertes tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil heller ikke mer slå alt levende i hjel, slik jeg har gjort.

Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt ikke opphøre.