Hvis du vil vende om, Israel, sier Herren, så vend om til meg; og hvis du tar bort dine styggedommer fra mitt ansikt, skal du ikke bli drevet bort.

Og du skal sverge: Herren lever! i sannhet, i rett og i rettferd; og folkeslagene skal velsigne seg ved ham, og i ham skal de rose seg.

For slik sier Herren til mennene i Juda og Jerusalem: Bryt opp brakkjorden, og så ikke blant torner.

Omskjær dere for Herren, og ta bort hjertets forhud, dere menn i Juda og innbyggere i Jerusalem, så ikke min vrede bryter ut som ild og brenner så ingen kan slokke den, på grunn av det onde dere gjør.

Rop ut i Juda og kunngjør i Jerusalem; si: Blås i horn i landet! Rop høyt, samle dere, og si: Kom sammen, la oss gå inn i de befestede byene.

Reis banneret mot Sion! Flykt, stans ikke! For jeg fører ulykke fra nord, en stor ødeleggelse.

Løven har kommet opp fra sitt kratt, og folkeslagenes ødelegger er på vei. Han har dratt ut fra sitt sted for å gjøre ditt land øde; dine byer skal legges i ruiner, uten en innbygger.

For dette: Bind sekk om dere, klag og hyl! For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg fra oss.

Den dagen, sier Herren, skal kongens hjerte svikte, og fyrstenes hjerte; prestene skal bli forferdet, og profetene skal forundres.

Da sa jeg: Å, Herre Gud! Sannelig, du har sterkt bedratt dette folket og Jerusalem da du sa: Dere skal ha fred – mens sverdet når helt til livet.

På den tiden skal det sies til dette folket og til Jerusalem: En tørr vind fra ørkenens høyder blåser mot mitt folks datter, ikke for å vifte og ikke for å rense kornet,

en vind for sterk til det kommer fra disse høydene. Nå vil jeg også felle dom over dem.

Se, han kommer som skyer, hans vogner som en virvelvind; hestene hans er raskere enn ørner. Ve oss! For vi er ødelagt.

Jerusalem, vask hjertet ditt rent fra ondskap, så du kan bli frelst. Hvor lenge skal dine tomme tanker bo i deg?

For et budskap lyder fra Dan, og ulykke kunngjøres fra Efraims fjell.

Meddel det til folkeslagene; se, kunngjør mot Jerusalem at vaktposter kommer fra et land langt borte, og de lar sin røst lyde mot Judas byer.

Som markvoktere er de mot henne rundt omkring, fordi hun har vært opprørsk mot meg, sier Herren.

Din vei og dine gjerninger har brakt dette over deg; dette er din ondskap. Den er bitter, den når helt til ditt hjerte.

Mitt indre, mitt indre! Jeg er i smerte i mitt hjerte; hjertet bruser i meg. Jeg kan ikke tie, for du, min sjel, har hørt lyden av hornet, krigsalarmen.

Ulykke på ulykke ropes, for hele landet er ødelagt. Plutselig er teltene mine ødelagt, mine teltduker i et øyeblikk.

Hvor lenge skal jeg se banneret og høre lyden av hornet?

For mitt folk er tåpelig, de kjenner meg ikke. De er barn uten forstand; de har ingen innsikt. Til å gjøre ondt er de kloke, men å gjøre godt kjenner de ikke.

Jeg så på jorden – se, den var øde og tom; og himmelen, den hadde ikke lys.

Jeg så på fjellene – se, de skalv, og alle haugene ristet.

Jeg så – se, det fantes ikke et menneske, og alle himmelens fugler var flyktet.

Jeg så – se, den fruktbare mark var blitt en ørken, og alle byene var revet ned for Herrens ansikt, ved hans brennende vrede.

For så sier Herren: Hele landet skal bli øde; likevel vil jeg ikke gjøre fullstendig ende på det.

Derfor skal jorden sørge, og himmelen der oppe bli svart, for jeg har talt, jeg har besluttet det; jeg angrer ikke og går ikke tilbake på det.

Hele byen flykter for lyden av ryttere og bueskyttere; de går inn i krattet og klatrer opp på klippene. Hver by blir forlatt, og ikke et menneske bor i dem.

Og når du er plyndret, hva vil du gjøre? Om du så kler deg i skarlagen, om du pryder deg med gullsmykker, om du maler øynene dine med sminke – forgjeves gjør du deg vakker; dine elskere vil forakte deg, de vil stå deg etter livet.

For jeg hører en røst som av en kvinne i barnsnød, angst som hos en som føder sitt første barn, Sions datters røst; hun klager, hun brer ut hendene og sier: Ve meg nå! For min sjel er utslitt på grunn av mordere.