Er det ikke fastsatt en tid for mennesket på jorden? Er ikke hans dager også som en dagarbeiders dager?

Som en tjener ivrig lengter etter skyggen, og som en dagarbeider venter på lønnen for sitt arbeid,

slik er jeg gitt å gjennomleve måneder av tomhet, og trøttende netter er tilmålt meg.

Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og når er natten forbi? Jeg vrir meg rastløst til dagen gryr.

Min kropp er dekket av mark og jordskorper; huden min sprekker og er blitt motbydelig.

Mine dager er raskere enn veverskyttelen og svinner bort uten håp.

Husk at mitt liv er som vind; mitt øye skal ikke mer få se det gode.

Den som har sett meg, skal ikke se meg mer; dine øyne er rettet mot meg, og jeg er borte.

Som en sky oppløses og svinner bort, slik kommer den som går ned i graven, ikke mer opp.

Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og stedet hans kjenner ham ikke lenger.

Derfor vil jeg ikke holde munn; jeg vil tale i min ånds angst, jeg vil klage i min sjels bitterhet.

Er jeg havet eller et havuhyre, siden du setter vakt over meg?

Når jeg sier: Sengen skal trøste meg, leiet skal lette min klage,

da skremmer du meg med drømmer og forferder meg med syner,

så min sjel heller velger kvelning, døden framfor livet.

Jeg avskyr det; jeg vil ikke leve for alltid. La meg være, for mine dager er tomhet.

Hva er et menneske, at du gjør så mye av ham, og at du retter ditt hjerte mot ham?

at du ser til ham hver morgen og prøver ham hvert øyeblikk?

Hvor lenge vil du ikke vende deg bort fra meg, ikke la meg være i fred før jeg får svelget mitt spytt?

Jeg har syndet; hva skal jeg gjøre mot deg, du menneskers bevarer? Hvorfor har du satt meg som et mål for deg, så jeg er blitt meg selv til byrde?

Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse og tar bort min skyld? For nå skal jeg sove i støvet; du skal lete etter meg i morgen, men jeg skal ikke være mer.