Jefta, gileaditten, var en mektig og tapper kriger, men han var sønn av en prostituert. Gilead ble far til Jefta.

Gileads kone fødte ham sønner. Da konens sønner ble voksne, drev de Jefta bort og sa til ham: Du skal ikke arve i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.

Da flyktet Jefta fra brødrene sine og bosatte seg i landet Tob. Der samlet det seg løse menn om Jefta, og de dro ut sammen med ham.

Etter en tid hendte det at ammonittene førte krig mot Israel.

Da ammonittene gikk til krig mot Israel, dro Gileads eldste for å hente Jefta fra landet Tob.

De sa til Jefta: Kom og bli vår anfører, så vi kan kjempe mot ammonittene.

Jefta sa til Gileads eldste: Var det ikke dere som hatet meg og drev meg ut av min fars hus? Hvorfor kommer dere nå til meg når dere er i nød?

Gileads eldste sa til Jefta: Nettopp derfor vender vi oss nå til deg, så du kan gå med oss og kjempe mot ammonittene, og bli vårt overhode over alle innbyggerne i Gilead.

Jefta sa til Gileads eldste: Dersom dere henter meg hjem igjen for å kjempe mot ammonittene, og Herren gir dem i min hånd, vil dere da gjøre meg til deres overhode?

Gileads eldste sa til Jefta: Herren være vitne mellom oss: Vi skal gjøre slik du har sagt.

Da gikk Jefta med Gileads eldste, og folket gjorde ham til overhode og anfører over seg. Jefta la fram alle sine ord for Herren i Mispa.

Jefta sendte sendebud til kongen over ammonittene og sa: Hva har du med meg å gjøre siden du kommer mot meg for å kjempe i mitt land?

Kongen over ammonittene svarte sendebudene fra Jefta: Israel tok landet mitt da de kom opp fra Egypt, fra Arnon helt til Jabbok og til Jordan. Gi nå landene tilbake i fred.

Jefta sendte på nytt sendebud til kongen over ammonittene.

Han sa til ham: Så sier Jefta: Israel tok verken landet til Moab eller landet til ammonittene.

Men da Israel kom opp fra Egypt, gikk de gjennom ørkenen til Rødehavet og kom til Kadesj.

Da sendte Israel sendebud til kongen i Edom og sa: La oss, ber vi, få gå gjennom landet ditt. Men kongen i Edom ville ikke høre. På samme måte sendte de til kongen i Moab, men han samtykket ikke. Så ble Israel værende i Kadesj.

Deretter dro de gjennom ørkenen og gikk utenom Edoms og Moabs land. De kom på østsiden av Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon, men de kom ikke innenfor Moabs grense; for Arnon var Moabs grense.

Så sendte Israel sendebud til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesjbon, og Israel sa til ham: La oss, ber vi, få gå gjennom landet ditt til vårt land.

Men Sihon stolte ikke på at Israel ville gå fredelig gjennom hans område. Sihon samlet hele folket sitt, slo leir i Jahas og kjempet mot Israel.

Da ga Herren, Israels Gud, Sihon og hele hans folk i Israels hånd, og de slo dem. Slik tok Israel hele amorittenes land, de som bodde i det landet, i eie.

De tok alle amorittenes områder i eie, fra Arnon helt til Jabbok, og fra ørkenen helt til Jordan.

Nå har da Herren, Israels Gud, drevet amorittene bort for sitt folk Israel. Skulle du da ta landet i eie?

Tar ikke du i eie det Kemosj, din gud, gir deg å ta i eie? Så alle som Herren vår Gud driver bort for oss, dem vil vi ta i eie.

Er du nå noe bedre enn Balak, Sippors sønn, kongen i Moab? Har han noen gang gått til strid mot Israel eller kjempet mot dem?

Mens Israel bodde i Hesjbon og byene som hører til der, og i Aroer og byene som hører til der, og i alle byene langs Arnons grenser, i tre hundre år – hvorfor tok dere dem da ikke tilbake i den tiden?

Derfor har jeg ikke syndet mot deg, men du gjør meg urett når du fører krig mot meg. Herren, dommeren, får dømme i dag mellom israelittene og ammonittene.

Men kongen over ammonittene ville ikke høre på de ordene Jefta sendte ham.

Da kom Herrens Ånd over Jefta. Han dro gjennom Gilead og Manasse, dro gjennom Mispa i Gilead, og fra Mispa i Gilead dro han mot ammonittene.

Jefta avla et løfte til Herren og sa: Hvis du sannelig gir ammonittene i min hånd,

da skal det som enn kommer ut gjennom dørene i huset mitt for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra ammonittene, tilhøre Herren, og jeg vil ofre det som et brennoffer.

Så dro Jefta mot ammonittene for å kjempe mot dem, og Herren ga dem i hans hånd.

Han slo dem fra Aroer helt til Minnit, tjue byer, og til vinmarkssletten, med et svært stort mannefall. Slik ble ammonittene underlagt israelittene.

Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, se, da kom datteren hans ut for å møte ham med trommer og dans. Hun var hans eneste barn; uten henne hadde han verken sønn eller datter.

Da han så henne, flengte han klærne sine og sa: Ve meg, min datter! Du har brakt meg i dyp nød og er blant dem som gjør meg ondt. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.

Hun sa til ham: Min far, hvis du har åpnet din munn for Herren, så gjør med meg etter det som har gått ut av din munn, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.

Hun sa til sin far: Bare dette må du gjøre for meg: Gi meg to måneder, så jeg kan gå omkring i fjellene og sørge over min jomfruelighet, jeg og venninnene mine.

Han sa: Gå. Og han lot henne gå for to måneder. Hun gikk med sine venninner og sørget over sin jomfruelighet i fjellene.

Da de to månedene var gått, vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter løftet han hadde avlagt. Hun hadde ikke kjent noen mann. Og det ble en skikk i Israel

at Israels døtre hvert år gikk for å sørge over Jefta gileadittens datter, fire dager i året.