Hvordan har Herren i sin vrede dekket Sions datter med en sky, og kastet Israels prakt ned fra himmelen til jorden! Han husket ikke sin fotskammel på sin vredes dag.

Herren har slukt alle Jakobs bosteder og ikke vist medynk; i sin vrede har han revet ned Judas datters festninger, han har lagt dem i grus. Han har vanhelliget riket og dets fyrster.

I sin brennende vrede har han brutt alle Israels horn; han har trukket sin høyre hånd tilbake foran fienden. Han brant mot Jakob som en flammende ild som fortærer på alle kanter.

Han spente buen som en fiende; han sto med sin høyre hånd som en motstander og drepte alt som var til glede for øyet i Sions datters telt. Han øste ut sin harme som ild.

Herren var som en fiende; han har slukt Israel, han har slukt alle hennes palasser. Han har ødelagt Israels festninger og latt sorg og klage vokse hos Judas datter.

Han har med vold tatt bort sin hytte, som om det var en hagehytte; han har ødelagt sine forsamlingssteder. HERREN har latt høytider og sabbater bli glemt i Sion, og i sin brennende harme har han foraktet både konge og prest.

Herren har forkastet sitt alter, han har avskydd sin helligdom; han har overgitt murene rundt hennes palasser i fiendens hånd. De har ført larm i HERRENs hus som på en høytidsdag.

HERREN hadde satt seg fore å ødelegge Sions datters mur; han har strakt ut målesnoren, han trakk ikke sin hånd tilbake fra ødeleggelsen. Derfor lot han voll og mur klage; de visnet sammen.

Hennes porter er sunket i jorden; han har ødelagt og brutt hennes bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant hedningene; loven finnes ikke mer, og hennes profeter får heller ikke noe syn fra HERREN.

Sions datters eldste sitter på bakken og tier; de har strødd støv på hodet og spent sekkestrie om seg. Jerusalems jomfruer bøyer hodet mot jorden.

Mine øyne slites ut av tårer, mitt indre er i opprør, min lever er utøst på jorden for ødeleggelsen av mitt folks datter, fordi barn og spedbarn segner om i byens gater.

De sier til sine mødre: Hvor er korn og vin? – idet de segner som sårede i byens gater, når livet ebber ut i mødrenes fang.

Hva skal jeg ta til vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, du Jerusalems datter? Hva skal jeg sette opp ved siden av deg for å trøste deg, du jomfru, Sions datter? For ditt brudd er stort som havet – hvem kan lege deg?

Dine profeter har sett tomme og tåpelige syner for deg; de har ikke avdekket din skyld for å få slutt på din fangenskap, men de har sett falske budskap og grunner til forvisning for deg.

Alle som går forbi, klapper i hendene over deg; de hveser og rister på hodet over Jerusalems datter: Er dette byen som kalles fullendt i skjønnhet, en glede for hele jorden?

Alle dine fiender har gapet mot deg; de hveser og gnisser tenner. De sier: Vi har slukt henne. Sannelig, dette er dagen vi ventet på; vi fant den, vi så den.

HERREN har gjort det han hadde besluttet; han har oppfylt sitt ord, det han bød i eldgamle dager. Han har revet ned og ikke vist medynk; han har latt din fiende fryde seg over deg, han har løftet dine motstanderes horn.

Deres hjerte ropte til Herren: Du Sions datters mur, la tårene renne som en elv dag og natt; unn deg ingen ro, la ikke ditt øyes pupill få hvile.

Stå opp, rop ut om natten; ved begynnelsen av nattvaktene, øs ut ditt hjerte som vann for Herrens ansikt. Løft hendene mot ham for livet til dine små barn, som segner av sult på hvert gatehjørne.

Se, HERRE, og tenk på hvem du har gjort dette mot! Skal kvinner spise sin livsfrukt, sine spedbarn? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?

Ung og gammel ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du har slått dem på din vredes dag, du har drept uten medynk.

Som til en høytidsdag kalte du mine redsler rundt omkring, så ingen slapp unna eller ble igjen på HERRENs vredes dag. Dem jeg svøpte og fostret, har min fiende fortært.