Deretter dro han gjennom hver by og landsby og forkynte det gode budskapet om Guds rike; og de tolv var med ham.

Og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer, blant dem Maria, som ble kalt Magdalena – ut av henne var det gått sju demoner.

Og Johanna, kona til Kusa, Herodes’ forvalter, og Susanna, og mange andre, som tjente ham med det de eide.

Da mye folk hadde samlet seg, og de kom til ham fra alle byene, talte han til dem i en lignelse:

En såmann gikk ut for å så såkornet sitt. Mens han sådde, falt noe ved veikanten; det ble tråkket ned, og himmelens fugler åt det opp.

Noe falt på steingrunn; og det skjøt straks opp, men visnet fordi det manglet fuktighet.

Noe falt blant torner; og tornene skjøt opp sammen med det og kvalte det.

Men noe falt i god jord, skjøt opp og bar hundrefold frukt. Da han hadde sagt dette, ropte han: Den som har ører å høre med, hør!

Hans disipler spurte ham hva denne lignelsen kunne bety.

Han sa: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter, men de andre får det i lignelser, for at de, selv om de ser, ikke skal se, og selv om de hører, ikke skal forstå.

Dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.

De ved veikanten er de som hører; så kommer Djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, så de ikke skal tro og bli frelst.

De på steingrunn er de som, når de hører, tar imot ordet med glede, men de har ingen rot. De tror for en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.

Det som falt blant tornene, er de som, når de har hørt, går videre og kveles av bekymringer og rikdom og livets gleder, og de bærer ikke moden frukt.

Men det som er i den gode jorden, er de som med et ærlig og godt hjerte hører ordet, tar vare på det og bærer frukt i utholdenhet.

Ingen som har tent en lampe, dekker den til med et kar eller setter den under en seng. Han setter den på en lysestake, så de som kommer inn, kan se lyset.

For ingenting er skjult som ikke skal bli åpenbart, og ingenting er gjemt som ikke skal bli kjent og komme for dagen.

Se derfor til hvordan dere hører! For den som har, han skal få; og den som ikke har, fra ham skal tas også det han mener å ha.

Så kom moren og brødrene hans for å møte ham, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden.

Og det ble sagt til ham: Din mor og dine brødre står utenfor og ønsker å se deg.

Men han svarte dem: Min mor og mine brødre er de som hører Guds ord og gjør det.

En dag gikk han om bord i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av innsjøen! Og de la fra land.

Mens de seilte, sovnet han. Da kom en storm av vind ned over innsjøen; båten holdt på å fylles med vann, og de var i fare.

De gikk bort til ham, vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Han reiste seg og truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikk stille.

Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble redde og undret seg og sa til hverandre: Hva er dette for en mann? Han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham.

De kom til gadarenernes område, som ligger rett overfor Galilea.

Da han steg i land, kom en mann fra byen ham i møte – han hadde i lang tid vært besatt av demoner, gikk uten klær og bodde ikke i noe hus, men holdt til i gravene.

Da han så Jesus, ropte han, kastet seg ned for ham og sa med høy røst: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Den høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg, pine meg ikke.

(For Jesus hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. Den hadde ofte grepet ham. Han ble bevoktet og bundet med lenker og fotjern, men han slet av lenkene, og den onde ånden drev ham ut i ødemarken.)

Jesus spurte ham: Hva er navnet ditt? Han svarte: Legion – for mange demoner hadde gått inn i ham.

Og de ba ham om ikke å befale dem å dra ned i avgrunnen.

Det var der en stor flokk griser som beitet på åssiden. Demonene ba ham la dem gå inn i grisene, og han ga dem lov.

Da fór demonene ut av mannen og inn i grisene, og hele flokken styrtet utfor den bratte skråningen ned i innsjøen og druknet.

Da de som gjette dem, så hva som hadde hendt, flyktet de og fortalte det i byen og ute på landet.

Folk gikk ut for å se hva som hadde skjedd. De kom til Jesus og fant mannen som demonene hadde forlatt, sittende ved Jesu føtter, kledd og ved sans og samling. Da ble de redde.

De som hadde sett det, fortalte dem hvordan den besatte var blitt helbredet.

Da ba hele folkemengden fra området rundt gadarenerne ham om å dra bort fra dem, for de var grepet av stor frykt. Han gikk da i båten og vendte tilbake.

Mannen som demonene hadde forlatt, ba om å få være med ham. Men Jesus sendte ham bort og sa:

Vend tilbake til huset ditt og fortell hvor store ting Gud har gjort mot deg. Han gikk av sted og fortalte i hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort mot ham.

Da Jesus kom tilbake, tok folket imot ham med glede, for alle ventet på ham.

Se, det kom en mann som het Jairus; han var synagogeforstander. Han kastet seg ned for Jesu føtter og ba ham komme hjem til ham,

for han hadde en eneste datter på omkring tolv år, og hun lå for døden. Mens han gikk, trengte folkemengden seg om ham.

Og en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år og hadde brukt alle sine penger hos leger uten at noen kunne helbrede henne,

kom bakfra og rørte ved fliken av kappen hans, og straks stanset blødningen hennes.

Jesus sa: Hvem var det som rørte ved meg? Da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester, folkemengden trenger seg om deg og presser deg, og du spør: Hvem rørte ved meg?

Men Jesus sa: Noen rørte ved meg, for jeg merket at det gikk kraft ut fra meg.

Da kvinnen så at hun ikke kunne skjule seg, kom hun skjelvende og falt ned for ham. Foran hele folket fortalte hun hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun straks var blitt helbredet.

Han sa til henne: Datter, vær ved godt mot! Din tro har helbredet deg. Gå i fred.

Mens han ennå talte, kom det en fra huset til synagogeforstanderen og sa: Din datter er død. Bry ikke Mesteren mer.

Men da Jesus hørte det, svarte han: Frykt ikke! Bare tro, så skal hun bli frisk.

Da han kom til huset, lot han ingen gå inn med seg uten Peter, Jakob og Johannes, og jentas far og mor.

Alle gråt og jamret over henne. Men han sa: Gråt ikke! Hun er ikke død, hun sover.

Da lo de ham ut, for de visste at hun var død.

Men han drev alle ut, tok henne ved hånden og ropte: Jente, reis deg!

Da vendte ånden hennes tilbake, og hun sto straks opp. Han befalte at de skulle gi henne mat.

Foreldrene hennes ble helt ute av seg av undring, men han bød dem ikke å fortelle noen hva som hadde hendt.