Han begynte å tale til dem i lignelser: En mann plantet en vingård, satte et gjerde rundt den, gravde en vinpresse, bygde et tårn, leide den ut til forpaktere og dro til et annet land.

Da tiden kom, sendte han en tjener til forpakterne for å få noe av frukten fra vingården.

Men de grep ham, slo ham og sendte ham bort tomhendt.

Igjen sendte han en annen tjener; på ham kastet de stein, såret ham i hodet og sendte ham bort etter å ha behandlet ham skammelig.

Så sendte han enda en; ham drepte de. Slik også med mange andre: noen slo de, og noen drepte de.

Han hadde ennå én, sin elskede sønn. Til sist sendte han ham til dem og sa: De vil vise respekt for sønnen min.

Men forpakterne sa seg imellom: Dette er arvingen. Kom, la oss drepe ham, så blir arven vår.

De tok ham, drepte ham og kastet ham ut av vingården.

Hva vil da vingårdens herre gjøre? Han skal komme og gjøre ende på forpakterne og gi vingården til andre.

Har dere ikke lest dette skriftordet: Steinen som byggmesterne forkastet, er blitt hjørnesteinen:

Dette er Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne?

De ville gripe ham, men de var redde for folket; for de skjønte at han hadde talt lignelsen mot dem. Og de lot ham være og gikk sin vei.

De sendte noen av fariseerne og herodianerne for å fange ham i ord.

Da de kom, sa de til ham: Mester, vi vet at du er sann og ikke bryr deg om menneskers anseelse; du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei etter sannheten. Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?

Skal vi betale eller ikke? Men han, som kjente deres hykleri, sa til dem: Hvorfor setter dere meg på prøve? Kom med en denar, så jeg kan se den.

De brakte den. Han sier til dem: Hvem sitt bilde og hvilken påskrift er dette? De sa til ham: Keiserens.

Da sa Jesus til dem: Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud. Og de undret seg over ham.

Så kom saddukeerne til ham, de som sier at det ikke er noen oppstandelse, og de spurte ham:

Mester, Moses skrev for oss: Hvis en manns bror dør og etterlater seg en kone uten å ha barn, skal hans bror ta henne til hustru og reise opp etterkommere for sin bror.

Det var sju brødre. Den første tok seg en kone, og da han døde, etterlot han ingen barn.

Den andre tok henne og døde, uten å etterlate barn; og den tredje på samme måte.

Alle sju hadde henne, og etterlot ikke barn. Til slutt døde også kvinnen.

Når de står opp i oppstandelsen, hvem av dem skal hun da være kone til? For alle sju hadde henne til kone.

Jesus sa til dem: Tar dere ikke feil nettopp derfor, fordi dere verken kjenner Skriftene eller Guds kraft?

For når de står opp fra de døde, verken gifter de seg eller blir giftet bort, men er som englene i himmelen.

Når det gjelder de døde, at de står opp: Har dere ikke lest i Moseboken, i avsnittet om tornebusken, hvordan Gud talte til ham og sa: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud?

Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. Dere tar derfor grundig feil.

En av de skriftlærde kom; da han hørte dem diskutere og så at han hadde svart dem godt, spurte han: Hvilket bud er det første av alle?

Jesus svarte: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.

Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Dette er det første budet.

Det andre er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Det finnes ikke noe større bud enn disse.

Den skriftlærde sa til ham: Godt, Mester! Du har sagt sant, for han er én, og det finnes ingen annen enn ham;

og å elske ham av hele hjertet, av all forstand, av hele sjelen og av all kraft, og å elske sin neste som seg selv, er mer enn alle brennoffer og slaktoffer.

Da Jesus så at han hadde svart klokt, sa han til ham: Du er ikke langt borte fra Guds rike. Og etter dette våget ingen å spørre ham mer.

Mens Jesus underviste i templet, sa han: Hvordan kan de skriftlærde si at Messias er Davids sønn?

David selv har sagt ved Den hellige ånd: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender som fotskammel for dine føtter.

David selv kaller ham Herre; hvordan kan han da være hans sønn? Og folkemengden hørte ham gjerne.

Han sa i sin undervisning: Vokt dere for de skriftlærde, som gjerne vil gå omkring i lange kapper og som elsker hilsninger på torgene,

og de fremste setene i synagogene og de øverste plassene ved gjestebudene;

de som eter opp enkers hus og for syns skyld ber lange bønner. De skal få desto hardere dom.

Jesus satte seg rett overfor tempelkisten og så hvordan folket la penger i tempelkisten. Mange rike la i mye.

Da kom det en fattig enke og la i to skjerv, som blir en kvadrans.

Han kalte til seg disiplene sine og sa til dem: Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har lagt mer enn alle dem som har gitt i tempelkisten.

For de ga alle av sin overflod, men hun ga, av sin fattigdom, alt hun hadde, alt hun hadde å leve av.