Da folket klaget, mishaget det Herren; Herren hørte det, og hans vrede blusset opp. Herrens ild brant blant dem og fortærte dem som var i ytterkantene av leiren.

Folket ropte til Moses, og da Moses ba til Herren, sluknet ilden.

Han kalte stedet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem.

Den blandede hopen som var blant dem, ga etter for begjæret. Også israelittene gråt igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?

Vi husker fisken vi spiste fritt i Egypt, agurkene, melonene, purreløken, løken og hvitløken.

Men nå er vi helt utmattet; det er ingenting annet foran øynene våre enn denne mannaen.

Mannaen var som korianderfrø, og fargen var som fargen på bdellium.

Folket gikk omkring og samlet den, malte den i kverner eller knuste den i morter, bakte den i panner og laget kaker av den; smaken var som smaken av fersk olje.

Når duggen falt på leiren om natten, falt mannaen over den.

Da Moses hørte at folket gråt gjennom alle slektene sine, hver mann i teltdøren sin, blusset Herrens vrede sterkt opp; også Moses ble opprørt.

Moses sa til Herren: Hvorfor har du gjort det så vanskelig for din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du legger byrden av hele dette folket på meg?

Har jeg unnfanget hele dette folket? Har jeg født dem, siden du sier til meg: Bær dem i din favn, som en pleiefar bærer et diende barn, til landet som du med ed lovte deres fedre?

Hvorfra skal jeg få kjøtt å gi til hele dette folket? For de gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt, så vi kan spise.

Jeg makter ikke å bære hele dette folket alene; det blir for tungt for meg.

Hvis du vil handle slik med meg, så drep meg straks, jeg ber deg, dersom jeg har funnet nåde i dine øyne, og la meg slippe å se min elendighet.

Herren sa til Moses: Samle for meg sytti menn av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og tilsynsmenn, og før dem til Åpenbaringsteltet, så de kan stå der sammen med deg.

Jeg vil stige ned og tale med deg der. Jeg vil ta av Ånden som er over deg, og legge den på dem. De skal bære folkets byrde sammen med deg, så du ikke behøver å bære den alene.

Og du skal si til folket: Hellige dere for i morgen, så skal dere spise kjøtt. For dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Det var godt for oss i Egypt! Derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.

Dere skal ikke spise bare én dag, eller to dager, eller fem dager, heller ikke ti dager eller tjue dager,

men en hel måned, til det kommer ut av nesen på dere og dere vemmes av det, fordi dere har foraktet Herren som er midt iblant dere, og grått for ham og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?

Moses sa: Folket jeg er blant, er seks hundre tusen menn til fots, og du har sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise en hel måned.

Skal småfeet og storfeet slaktes for dem så det er nok for dem? Eller skal all fisken i havet samles for dem så det er nok for dem?

Herren sa til Moses: Er Herrens hånd blitt for kort? Nå skal du få se om mitt ord går i oppfyllelse for deg eller ikke.

Moses gikk ut og fortalte folket Herrens ord. Han samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt omkring Åpenbaringsteltet.

Herren steg ned i en sky og talte til ham. Han tok av Ånden som var over ham, og ga den til de sytti eldste. Da Ånden hvilte over dem, profeterte de og sluttet ikke.

Men to av mennene ble igjen i leiren; den ene het Eldad, og den andre Medad. Ånden hvilte over dem; de hørte til dem som var skrevet opp, men de hadde ikke gått ut til Åpenbaringsteltet, og de profeterte i leiren.

En ung mann løp av sted og fortalte det til Moses: Eldad og Medad profeterer i leiren.

Da svarte Josva, Nuns sønn, Moses’ tjener, en av hans unge menn, og sa: Min herre Moses, forby dem!

Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Om bare hele Herrens folk var profeter, og at Herren ville legge sin Ånd på dem!

Så gikk Moses tilbake til leiren, han og Israels eldste.

Det kom en vind fra Herren som førte vaktler inn fra havet og lot dem falle ned ved leiren, omkring en dagsreise på den ene siden og omkring en dagsreise på den andre siden rundt leiren, og omtrent to alen over marken.

Folket sto opp hele den dagen og hele natten og hele neste dag og samlet vaktler. Den som samlet minst, samlet ti homer. De bredte dem så utover for seg rundt omkring leiren.

Men mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tygget, ble Herrens vrede tent mot folket, og Herren slo folket med en svært stor plage.

Han kalte det stedet Kibrot-Hattaava, fordi de der begravde folket som hadde gitt etter for begjæret.

Folket brøt opp fra Kibrot-Hattaava til Haserot og ble værende i Haserot.