Hele menigheten hevet røsten og ropte, og folket gråt den natten.

Alle israelittene murret mot Moses og mot Aron, og hele menigheten sa til dem: Om bare vi hadde dødd i Egypt! Eller om vi bare hadde dødd i denne ørkenen!

Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, så vi skal falle for sverdet og våre koner og barn bli et bytte? Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?

De sa til hverandre: La oss velge oss en leder og vende tilbake til Egypt.

Da kastet Moses og Aron seg ned med ansiktet mot jorden foran hele menigheten.

Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som hadde vært blant dem som speidet i landet, rev klærne sine i stykker

og sa til hele Israels menighet: Landet vi dro gjennom for å speide i, er et svært godt land.

Hvis Herren har velbehag i oss, vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss – et land som flyter av melk og honning.

Bare gjør ikke opprør mot Herren, og frykt ikke folket i landet; for de er et lett bytte for oss. Deres vern er tatt fra dem, og Herren er med oss. Frykt dem ikke.

Men hele menigheten ville steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i møteteltet, for øynene på alle israelittene.

Og Herren sa til Moses: Hvor lenge vil dette folket trosse meg? Og hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?

Jeg vil slå dem med pest og frata dem arveretten, og jeg vil gjøre deg til et større og mektigere folk enn dem.

Da sa Moses til Herren: Da vil egypterne få høre det (for du førte dette folket opp fra dem med din kraft),

og de vil fortelle det til innbyggerne i dette landet. For de har hørt at du, Herre, er midt iblant dette folket, at du, Herre, har vist deg ansikt til ansikt, at din sky står over dem, og at du går foran dem, om dagen i en skysøyle og om natten i en ildsøyle.

Hvis du nå dreper hele dette folket som én mann, da vil folkene som har hørt ryktet om deg, si:

Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i landet som han med ed lovte dem, har han slått dem i hjel i ørkenen.

Og nå, jeg ber deg: La min Herres kraft være stor, slik du har sagt:

Herren er sen til vrede og rik på miskunn, han tilgir skyld og overtredelse, men lar ikke den skyldige gå ustraffet; han lar fedrenes skyld komme over barna til tredje og fjerde ledd.

Tilgi, jeg ber deg, dette folkets skyld etter din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og helt til nå.

Da sa Herren: Jeg har tilgitt etter ditt ord.

Men så sant jeg lever: Hele jorden skal fylles med Herrens herlighet.

For alle de mennene som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve disse ti gangene og ikke har villet høre på min røst,

sannelig, de skal ikke få se landet som jeg sverget å gi deres fedre. Ingen av dem som har trosset meg, skal se det.

Men min tjener Kaleb, fordi han hadde en annen ånd i seg og helhjertet har fulgt meg, ham vil jeg føre inn i landet han gikk inn i, og hans etterkommere skal ta det i eie.

(Amalekittene og kanaaneerne bor i dalen.) I morgen skal dere snu og dra ut i ørkenen igjen, på veien mot Rødehavet.

Og Herren talte til Moses og Aron og sa:

Hvor lenge skal jeg tåle denne onde menigheten som murrer mot meg? Jeg har hørt israelittenes murring, som de murrer mot meg.

Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har sagt i mine ører, slik vil jeg gjøre mot dere.

Likene deres skal falle i denne ørkenen, og alle dere som ble registrert, hele tallet, fra tjue år og oppover, dere som har murret mot meg,

sannelig, dere skal ikke komme inn i landet som jeg sverget å la dere bo i, unntatt Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

Men de små barna deres, som dere sa skulle bli et bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal lære å kjenne landet som dere har foraktet.

Men dere, likene deres skal falle i denne ørkenen.

Og barna deres skal vandre i ørkenen i førti år og bære straffen for deres utroskap, til likene deres er gått til grunne i ørkenen.

Etter tallet på de dagene dere speidet i landet, nemlig førti dager – én dag for hvert år – skal dere bære deres skyld i førti år, og dere skal erfare at jeg vender meg fra dere.

Jeg, Herren, har sagt det: Sannelig, slik vil jeg gjøre med hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg. I denne ørkenen skal de gå til grunne, og der skal de dø.

De mennene som Moses hadde sendt for å speide i landet, og som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å murre mot ham ved å bringe et ondt rykte om landet,

de mennene som brakte det onde ryktet om landet, døde av en pest for Herrens ansikt.

Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som gikk for å speide i landet, ble i live.

Moses fortalte alle disse ordene til israelittene, og folket sørget dypt.

De sto tidlig opp neste morgen og dro opp til toppen av fjellet og sa: Se, her er vi. Vi vil gå opp til stedet Herren har lovt, for vi har syndet.

Men Moses sa: Hvorfor bryter dere nå Herrens befaling? Det vil ikke lykkes.

Gå ikke opp, for Herren er ikke blant dere, så dere ikke blir slått ned for deres fiender.

For amalekittene og kanaaneerne er der foran dere, og dere skal falle for sverdet; fordi dere har vendt dere bort fra Herren, vil Herren derfor ikke være med dere.

Likevel var de overmodige og dro opp til høyden; men Herrens paktsark og Moses forlot ikke leiren.

Da kom amalekittene ned, og kanaaneerne som bodde på den høyden, og slo dem og drev dem på flukt helt til Horma.