Herre, du har gransket meg og kjenner meg.

Du vet når jeg sitter og når jeg reiser meg; du forstår min tanke langt fra.

Du gransker min ferd og mitt leie; du kjenner alle mine veier.

Før et ord er på min tunge, se, Herre, du kjenner det fullt ut.

Du har omsluttet meg bak og foran og lagt din hånd på meg.

Denne kunnskapen er for underfull for meg; den er for høy, jeg kan ikke nå opp til den.

Hvor skulle jeg gå fra din Ånd? Hvor skulle jeg flykte fra ditt nærvær?

Om jeg stiger opp til himmelen, er du der; reder jeg mitt leie i dødsriket, se, så er du der.

Hvis jeg tar morgenrødens vinger og slår meg ned ved havets ytterste grense,

Selv der skal din hånd lede meg, og din høyre hånd holde meg fast.

Sier jeg: Sannelig, mørket skal dekke meg, så blir natten lys omkring meg.

Selv ikke mørket skjuler noe for deg; natten lyser som dagen. Mørket og lyset er like for deg.

For du har skapt mine innvoller; du har vevd meg i min mors liv.

Jeg vil prise deg, for jeg er skapt på underfullt vis, i ærefrykt. Underfulle er dine gjerninger; det vet min sjel godt.

Mitt legeme var ikke skjult for deg da jeg ble formet i det skjulte, kunstferdig vevd i jordens dyp.

Dine øyne så mitt vesen da det ennå var ufullendt; i din bok var alle delene skrevet opp, de ble formet én etter én, før noen av dem fantes.

Hvor dyrebare er dine tanker for meg, Gud! Hvor stor er summen av dem!

Telte jeg dem, er de flere enn sandkorn; når jeg våkner, er jeg fortsatt hos deg.

Sannelig, du vil drepe de onde, Gud. Gå bort fra meg, dere blodtørstige menn!

For de taler ondt mot deg, og dine fiender misbruker ditt navn.

Skulle ikke jeg hate dem, Herre, som hater deg? Og er jeg ikke fylt av harme over dem som reiser seg mot deg?

Jeg hater dem med et fullkomment hat; jeg regner dem som mine fiender.

Gransk meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker,

og se om det finnes en ond vei i meg, og led meg på den evige veien.