Herre, du har vært vår bolig fra slekt til slekt.

Før fjellene ble født, før du formet jorden og verden, fra evighet til evighet er du Gud.

Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, dere menneskebarn.

For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den er forbi, som en nattevakt.

Du skyller dem bort som en flom; de er som en søvn. Om morgenen er de som gress som spirer opp.

Om morgenen blomstrer det og gror, om kvelden blir det skåret av og visner.

For vi fortæres av din vrede, vi forferdes av din harme.

Du har satt våre misgjerninger fram for deg, våre skjulte synder i ditt åsyns lys.

Alle våre dager svinner bort i din vrede; vi avslutter våre år med et sukk.

Våre leveår er sytti, ja, åtti om kreftene holder, men deres styrke er strev og møye; snart er det forbi, og vi flyr bort.

Hvem kjenner kraften i din vrede? Din harme står i forhold til den ærefrykt som er deg skyldig.

Lær oss å telle våre dager, så vi får et vist hjerte.

Vend tilbake, Herre – hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere.

Mett oss tidlig med din miskunn, så vi kan juble og være glade alle våre dager.

Gled oss etter de dagene du har plaget oss, etter de årene vi har sett ondt.

La dine gjerninger bli synlige for dine tjenere, og din herlighet for deres barn.

La Herren vår Guds velvilje være over oss. Stadfest du våre henders verk for oss, ja, våre henders verk – stadfest det.