Hva skal vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet?

For dersom Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger, har han noe å rose seg av – men ikke for Gud.

For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Den som arbeider, får ikke lønnen av nåde, men som skyld.

Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir troen regnet til rettferdighet.

Slik beskriver også David saligheten til det mennesket som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:

Salige er de hvis lovbrudd er tilgitt, og hvis synder er dekket over.

Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

Kommer da denne saligheten bare over de omskårne, eller også over de uomskårne? For vi sier at troen ble regnet ham til rettferdighet, for Abraham.

Hvordan ble den da regnet? Da han var omskåret eller uomskåret? Ikke da han var omskåret, men uomskåret.

Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på troens rettferdighet, den han hadde mens han ennå var uomskåret, for at han skulle være far til alle dem som tror, selv om de ikke er omskåret, så også rettferdigheten kan tilregnes dem.

Og han er far til omskjærelsen, ikke bare for dem som er av omskjærelsen, men også for dem som vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde mens han ennå var uomskåret.

For løftet om at han skulle bli arving til verden, kom ikke til Abraham eller hans ætt ved loven, men ved troens rettferdighet.

For hvis de som er av loven, er arvinger, er troen gjort til intet, og løftet satt ut av kraft.

For loven virker vrede; for der hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.

Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, slik at løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for den som er av loven, men også for den som er av Abrahams tro, han som er far til oss alle,

slik det står skrevet: Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag – for Guds ansikt, ham han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.

Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Så skal din ætt være.

Og uten å bli svak i troen, så han ikke på at hans egen kropp allerede var nærmest død – han var omkring hundre år – heller ikke på at Saras morsliv var dødt.

Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære,

og var fullt overbevist om at det Gud hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.

Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.

Men det ble ikke skrevet for hans skyld alene at dette ble regnet ham til,

men også for vår skyld, som det skal tilregnes, vi som tror på ham som reiste opp Jesus, vår Herre, fra de døde,

han som ble overgitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.