Jeg er kommet inn i min hage, min søster, min brud; jeg har sanket min myrra med mitt krydder; jeg har spist min honningkake med min honning; jeg har drukket min vin med min melk. Spis, venner; drikk, ja, drikk i overflod, dere elskede.

Jeg sover, men mitt hjerte våker. Det er min elskedes røst som banker og sier: Lukk opp for meg, min søster, min kjære, min due, min udadlelige! For mitt hode er fylt av dugg, og lokkene mine av nattens dråper.

Jeg har tatt av meg kjortelen; hvordan skal jeg ta den på igjen? Jeg har vasket føttene; hvordan skal jeg skitne dem til?

Min elskede stakk hånden inn gjennom låseåpningen, og mitt indre rørte seg for ham.

Jeg reiste meg for å åpne for min elskede, og hendene mine dryppet av myrra, fingrene mine av velluktende myrra, på håndtaket på låsen.

Jeg åpnet for min elskede, men min elskede hadde trukket seg bort og var gått. Sjelen min sviktet da han talte. Jeg søkte ham, men jeg fant ham ikke; jeg ropte på ham, men han gav meg ikke svar.

Vekterne som gikk omkring i byen fant meg; de slo meg, de såret meg. Vokterne på murene tok sløret mitt fra meg.

Jeg besverger dere, Jerusalems døtre: Hvis dere finner min elskede, så si ham at jeg er syk av kjærlighet.

Hva er vel din elskede mer enn en annen, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede mer enn en annen, siden du ber oss så inntrengende?

Min elskede er hvit og rødlig, den fremste blant ti tusen.

Hans hode er som det fineste gull, hans lokker er fyllige og svarte som en ravn.

Øynene hans er som dues øyne ved bekker av vann, vasket i melk og vakkert innfattet.

Kinnene hans er som et krydderbed, som duftende blomster; leppene hans er som liljer, dryppende av velluktende myrra.

Hendene hans er som gullringer satt med beryll; magen hans er som skinnende elfenben, inlagt med safirer.

Beina hans er som marmorsøyler, reist på sokler av fint gull; hans skikkelse er som Libanon, prektig som sedrene.

Hans munn er det søteste; ja, han er helt igjennom herlig. Dette er min elskede, og dette er min venn, Jerusalems døtre.