Det hendte i kong Dareios' fjerde år at ordet fra Herren kom til Sakarja den fjerde dagen i den niende måneden, Kislev.

De sendte Sareser og Regem-Melek med sine menn til Guds hus for å be for Herrens ansikt.

Og for å tale til prestene som var i huset til Herren, hærskarenes Gud, og til profetene og si: Skal jeg gråte i den femte måneden og avholde meg, slik jeg har gjort i så mange år?

Da kom ordet fra Herren, hærskarenes Gud, til meg:

Tal til hele folket i landet og til prestene og si: Da dere fastet og sørget i den femte og den sjuende måneden, i disse sytti årene, var det da for meg dere fastet – ja, for meg?

Og når dere spiste og drakk, var det ikke for deres egen skyld dere spiste og drakk?

Burde dere ikke høre de ordene som Herren ropte gjennom de tidligere profetene, den gang Jerusalem var bebodd og i velstand, og byene rundt henne, den gang folk bodde i Negev og i lavlandet?

Og Herrens ord kom til Sakarja og sa:

Så sier Herren, hærskarenes Gud: Døm med sann rett; vis barmhjertighet og medfølelse, hver og en mot sin bror.

Undertrykk ikke enken eller den farløse, innflytteren eller den fattige, og la ingen av dere legge onde planer mot sin bror i hjertet.

Men de nektet å høre, trakk skulderen unna og holdt for ørene, så de ikke skulle høre.

Ja, de gjorde hjertene sine harde som diamant, for at de ikke skulle høre loven og ordene som Herren, hærskarenes Gud, hadde sendt ved sin Ånd gjennom de tidligere profetene. Derfor kom stor vrede fra Herren, hærskarenes Gud.

Og det skjedde: Liksom han ropte og de ikke ville høre, slik ropte de, og jeg ville ikke høre, sier Herren, hærskarenes Gud.

Men jeg spredte dem med en virvelvind blant alle de folkene de ikke kjente. Slik ble landet øde etter dem, så ingen dro gjennom det og ingen vendte tilbake; for de gjorde det herlige landet øde.