Det oppsto et stort klagerop fra folket og konene deres mot deres jødiske brødre.

Det kom et stort klagerop fra folket og hustruene deres mot deres jødiske brødre.

Noen sa: «Vi, sønnene og døtrene våre, er mange. La oss få korn, så vi kan spise og leve.»

Noen sa: «Vi er mange, både sønnene og døtrene våre. La oss skaffe korn, så vi kan spise og leve.»

Noen sa: «Markene, vingårdene og husene våre må vi pantsette for å få korn under hungersnøden.»

Andre sa: «Vi pantsetter jordene våre, vingårdene våre og husene våre for å få korn i hungersnøden.»

Noen sa: «Vi har lånt penger til kongens skatt på markene og vingårdene våre.»

Noen sa: «Vi har lånt penger for å betale kongens skatt på jordene og vingårdene våre.»

«Nå er vi av samme kjøtt og blod som våre brødre, og barna våre er som deres. Likevel må vi gjøre sønnene og døtrene våre til slaver; ja, noen av døtrene våre er allerede gjort til slaver. Vi står maktesløse, for markene og vingårdene våre tilhører andre.»

Og nå er vårt kjøtt som våre brødres kjøtt, våre barn som deres barn. Men se, vi gjør sønnene og døtrene våre til slaver; noen av døtrene våre er allerede gjort til slaver. Vi har ikke makt til å gjøre noe, for jordene og vingårdene våre tilhører andre.

Jeg ble svært vred da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.

Jeg ble svært sint da jeg hørte klageropet deres og disse ordene.

Jeg rådførte meg med meg selv og gikk i rette med stormennene og embetsmennene og sa til dem: «Dere krever renter av hver og en av sin bror!» Så sammenkalte jeg en stor forsamling mot dem.

Jeg overveide saken og gikk i rette med de fornemme og styresmennene. Jeg sa til dem: «Dere krever rente, hver av sin bror.» Og jeg sammenkalte en stor forsamling mot dem.

Jeg sa til dem: «Vi har, så langt vi maktet, kjøpt fri våre jødiske brødre som var blitt solgt til fremmede folk. Vil dere nå selv selge deres brødre, og de skal bli solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.

Jeg sa til dem: «Vi har etter evne kjøpt tilbake våre jødiske brødre som var solgt til folkeslagene. Og dere vil selge deres brødre, så de blir solgt til oss?» Da tidde de og fant ikke noe å svare.

Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud, for å unngå hånen fra folkeslagene, våre fiender?»

Jeg sa: «Det dere gjør, er ikke godt. Burde dere ikke leve i frykt for vår Gud, så dere unngår spott fra folkeslagene, våre fiender?»

«Også jeg, mine brødre og mine tjenere, låner dem penger og korn. La oss ettergi denne renten.»

Også jeg, mine brødre og mine tjenere låner dem penger og korn mot rente. La oss nå ettergi dette rentekravet.

«Gi dem straks tilbake, i dag, markene deres, vingårdene, olivenlundene og husene, og ettergi dem hundrededelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.»

Gi dem straks tilbake jordene, vingårdene, olivenlundene og husene deres, og ettergi den hundrededelen av pengene, kornet, den nye vinen og oljen som dere krever av dem.

De sa: «Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noe av dem. Vi vil gjøre som du sier.» Da kalte jeg prestene og lot dem sverge på at de skulle gjøre dette.

De sa: «Vi vil gi tilbake og ikke kreve noe av dem; vi skal gjøre som du sier.» Jeg kalte prestene og tok dem i ed på at de skulle gjøre dette.

Jeg ristet også folden i kappen min og sa: «Slik må Gud riste ut enhver som ikke holder dette ordet, både fra huset og fra sin møye; slik skal han bli ristet ut og stå tomhendt.» Hele forsamlingen sa: «Amen», og de lovpriste Herren. Og folket gjorde som det var sagt.

Jeg ristet også ut folden på kappen min og sa: «Slik må Gud riste ut hver mann fra hans hus og fra hans arbeid som ikke holder dette ordet; slik skal han bli ristet ut og stå tom.» Hele forsamlingen sa: «Amen», og de lovpriste Herren. Og folket gjorde etter dette ordet.

Fra den dagen jeg ble satt til landshøvding i Juda, fra kong Artaxerxes’ tjuende år til hans trettitoende, i tolv år, spiste verken jeg eller mine brødre landshøvdingens mat.

Også fra den dagen da jeg ble satt til å være stattholder i Juda, fra kong Artaxerxes’ tjuende år og fram til hans trettitoende år, tolv år, spiste verken jeg eller mine brødre stattholderens underhold.

De tidligere landshøvdingene før meg hadde tynget folket. De tok fra dem brød og vin i tillegg til førti sekel sølv. Også tjenerne deres hersket over folket. Men jeg gjorde ikke slik, av frykt for Gud.

De tidligere stattholderne før meg hadde tynget folket og tatt fra dem både brød og vin, i tillegg til førti sekel sølv. Også deres tjenere hersket over folket. Men jeg gjorde ikke slik, av frykt for Gud.

Jeg la også hånden på arbeidet med denne muren, og vi kjøpte ikke jord. Alle mine tjenere var samlet der om arbeidet.

Jeg arbeidet også på denne muren, og vi kjøpte ikke jord. Alle mine tjenere var samlet der om arbeidet.

Ved mitt bord var det etthundre og femti jøder og embetsmenn, og dessuten de som kom til oss fra folkene rundt oss.

Dessuten satt det ved mitt bord hundre og femti jøder og styresmenn, foruten dem som kom til oss fra folkeslagene omkring oss.

Det som ble gjort i stand for meg hver dag, var én okse, seks utvalgte sauer og fugler. Og hver tiende dag var det vin i rikelig mengde av alle slag. Likevel forlangte jeg ikke landshøvdingens mat, for arbeidet lå tungt på dette folket.

Det som ble gjort i stand for én dag, var én okse, seks utvalgte dyr av småfeet og dessuten fugler. Og hver tiende dag kom det rikelig med vin. Likevel krevde jeg ikke stattholderens underhold, for arbeidet var tungt for dette folket.

Kom meg i hu, min Gud, til det gode, for alt jeg har gjort for dette folket.

Husk meg til det gode, min Gud, for alt jeg har gjort for dette folket.