Min sjel er utmattet av livet mitt; jeg vil klage over meg selv; jeg vil tale i bitterheten i min sjel.

Jeg vil si til Gud: Døm meg ikke; vis meg hvorfor du strides med meg.

Er det riktig av deg å undertrykke, å forakte verket av dine hender, og å avvise de onde råd?

Har du fysiske øyne? Ser du som mennesket ser?

Er dine dager som menneskers dager? Er dine år som menneskers år,

At du spør etter min urett, og leter etter min synd?

Du vet at jeg ikke er ond; ingen kan redde meg fra din hånd.

Dine hender har laget meg og formet meg; likevel ødelegger du meg.

Husk, jeg ber deg, at du har dannet meg som leire; vil du igjen føre meg tilbake til støv?

Har du ikke tømt meg som melk, og gjort meg til ost?

Du har kledd meg med hud og kjød, og har innhegnet meg med ben og sener.

Du har gitt meg liv og velvilje, og din omsorg har bevart min ånd.

Og disse ting har du holdt i ditt hjerte: Jeg vet at dette er hos deg.

Hvis jeg synder, så merker du meg, og du vil ikke frikjenne meg fra min synd.

Hvis jeg er ond, ve meg; og hvis jeg er rettferdig, vil jeg likevel ikke heve mitt hode. Jeg er full av forvirring; se min nød.

For min nød vokser. Du jager meg som en grusom løve; og igjen viser du deg underlig mot meg.

Du fornyer vitnene mot meg, og øker din harme over meg; endringer og strid er imot meg.

Hvorfor har du da født meg ut av mors liv? Å, at jeg hadde gitt opp min ånd, så ingen øye hadde sett meg!

Jeg skulle vært som om jeg ikke hadde vært; jeg skulle vært båret fra mors liv til graven.

Er ikke mine dager få? La meg da være i fred, så jeg kan få litt trøst,

Før jeg går dit jeg ikke skal vende tilbake, til mørkets land og dødens skygge;

Et land av mørke, som mørket selv; og av dødens skygge, uten orden, der lyset er som mørke.