Job svarte og sa:

Jeg har hørt mange slike ting: dere er alle elendige trøstere.

Skal tomme ord ta slutt? Hva får deg til å svare på dette?

Jeg kunne også tale som dere: hvis deres sjel var i mitt sted, kunne jeg samle ord mot dere og vise dere mitt forakt.

Men jeg ville oppmuntre dere med mine ord, og leppene mine ville lindre deres sorg.

Selv om jeg taler, blir ikke sorgen mindre; og selv om jeg tier, opplever jeg ingen lettelse.

Men nå har han slitt meg ut: du har gjort fellesskapet mitt helt øde.

Og du har fylt ansiktet mitt med rynker, som er et vitne mot meg; min svinnende kropp vitner om min tilstand.

Han river meg i sin vrede, han hater meg; han biter meg med tennene, mens fienden ser på meg med sin ondskap.

De har stirret på meg med åpne munn; de har slått meg på kinnet med forakt; de har samlet seg mot meg.

Gud har overgitt meg til de ugudelige, og overgitt meg til de onde.

Jeg var i fred, men han har knust meg; han har grepet meg om nakken og ristet meg, og gjort meg til sitt mål.

Hans bueskyttere omgir meg fra alle kanter; han skjærer mine nyrer i stykker uten nåde, og han øser ut min galle på bakken.

Han bryter meg ned gang på gang, og stormer mot meg som en kjempe.

Jeg har ikledd meg sekker, og gjort hodet mitt urent med støv.

Mitt ansikt er preget av gråt, og på øyevippene mine ligger skyggen av døden;

Ikke for noen urettferdighet i mine hender: også min bønn er ren.

Å, jord, skjul ikke mitt blod, og la ropet mitt bli hørt.

Se nå, mitt vitne er i himmelen, og min opptegnelse er i det høye.

Mine venner håner meg; men mine øyne gråter til Gud.

Å, at noen kunne be til Gud for en mann, som en mann ber for sin nabo!

Når et par år er gått, da skal jeg dra den vei hvorfra jeg ikke skal vende tilbake.