Paulus så fast på Rådet og sa: «Brødre, jeg har levd for Gud med en god samvittighet til denne dag.»

Da befalte ypperstepresten Ananias dem som sto ved siden av ham om å slå ham på munnen.

Da sa Paulus til ham: «Gud skal slå deg, du kalkede vegg! Sitter du her for å dømme meg etter loven, men bryter loven ved å befale at jeg skal bli slått?»

De som sto rundt sa: «Håner du Guds yppersteprest?»

Paulus svarte: «Jeg visste ikke, brødre, at han er ypperstepresten. For det står skrevet: ‘Du skal ikke tale ondt om en leder blant ditt folk.’»

Da Paulus merket at det ene partiet var saddukeere og det andre fariseere, ropte han ut i Rådet: «Brødre, jeg er en fariseer, sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet og oppstandelsen fra de døde jeg står for retten.»

Da han sa dette, oppsto det en strid mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble delt.

For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, verken engel eller ånd, mens fariseerne bekjenner begge deler.

Det ble stor rop, og noen skriftlærde blant fariseernes parti reiste seg og protesterte heftig og sa: «Vi finner ingen feil i denne mannen. Kanskje har en ånd eller en engel talt med ham.»

Da det ble stor strid, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, og befalte soldatene å gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen.

Den følgende natten sto Herren foran ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»

Da det ble dag, slo noen av jødene seg sammen og sverget på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.

Det var mer enn førti som hadde gjort denne sammensvergelsen.

De gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: «Vi har viet oss ved en ed til ikke å smake noe før vi har drept Paulus.»

Nå, sammen med Rådet, skal dere melde til kommandanten at han skal føre Paulus ned til dere, som om dere hadde til hensikt å undersøke saken nærmere. Vi er klare til å drepe ham før han kommer nær.»

Men Paulus’ søstersønn hørte om bakholdet og kom til festningen og fortalte det til Paulus.

Paulus kalte en av hundrelederne til seg og sa: «Før denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å rapportere til ham.»

Så tok han ham med og førte ham til kommandanten og sa: «Den innsatte Paulus kalte meg til seg og ba meg føre denne unge mannen til deg. Han har noe å si deg.»

Kommandanten tok ham ved hånden, trakk ham til side og spurte: «Hva er det du har å melde meg?»

Han svarte: «Jødene er enige om å spørre deg om å føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de ønsket å undersøke saken nærmere.»

Men du må ikke la dem overtale deg, for mer enn førti av dem ligger i bakhold for ham. De har sverget på ikke å spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare og venter bare på ditt samtykke.»

Kommandanten lot den unge mannen gå og påla ham strengt om ikke å fortelle noen at han hadde avslørt dette for ham.

Så kalte han til seg to av hundrelederne og sa: «Gjør to hundre soldater klare til å dra til Cæsarea, sammen med sytti ryttere og to hundre spydkastere, ved tredje time av natten.»

Også skaff ridedyr, så de kan sette Paulus på hesteryggen og bringe ham trygt til guvernør Feliks.»

Han skrev et brev med følgende innhold:

«Klaudius Lysias hilser den æreverdige guvernør Feliks.»

Denne mannen ble grepet av jødene og var nær ved å bli drept av dem. Da jeg kom med soldatene, reddet jeg ham, fordi jeg hadde fått vite at han er romersk borger.

Da jeg ønsket å få vite hva de anklaget ham for, førte jeg ham ned til deres råd.

Jeg fant ut at han var anklaget for spørsmål om deres lov, men det var ikke noen anklage mot ham som fortjener død eller lenker.

Da jeg ble informert om at det var et komplott mot ham, sendte jeg ham straks til deg og ga hans anklagere beskjed om å framlegge saken mot ham for deg.»

Soldatene fulgte ordre og tok Paulus med seg om natten til Antipatris.

Neste dag lot de rytterne fortsette med ham, mens de selv vendte tilbake til festningen.

Da rytterne kom til Cæsarea, overleverte de brevet til guvernøren og presenterte Paulus for ham.

Guvernøren leste brevet og spurte hvilken provins han var fra. Da han fikk vite at han var fra Kilikia,

sa han: «Jeg vil høre saken din når dine anklagere også kommer.» Så befalte han at han skulle voktes i Herodes' pretorium.