Filisterne samlet sine hærer til kamp. De samlet seg ved Soko, som tilhører Juda, og slo leir mellom Soko og Aseka, nær Ephes Dammim.

Saul og israelittene samlet seg også og slo leir i Ela-dalen, og de stilte seg opp i slagorden for å møte filisterne.

Filisterne sto på fjellet på den ene siden, og israelittene sto på fjellet på den andre siden med dalen imellom.

Da trådte det frem en kriger fra filisternes leir, en kjempe ved navn Goliat fra Gat, som var seks alen og et spann høy.

Han hadde en kobberhjelm på hodet og var kledd i en skala-brynje av bronse som veide fem tusen sjekel kobber.

Han hadde kobbergrevler på leggene og en spydspiss av kobber på ryggen.

Skaftet på spydet var som en vevbom, og spydspissen veide seks hundre sjekel jern. Foran ham gikk skjoldbæreren.

Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: 'Hvorfor kommer dere ut og stiller dere opp til kamp? Er ikke jeg en filister og dere Sauls tjenere? Velg en mann som skal komme ned til meg.'

Om han kan kjempe mot meg og slår meg, skal vi være deres tjenere. Men hvis jeg vinner og slår ham, skal dere være våre tjenere og tjene oss.

Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: 'Hvorfor kommer dere ut og stiller dere opp til kamp? Er ikke jeg en filister og dere Sauls tjenere? Velg en mann som skal komme ned til meg!'

Da Saul og hele Israel hørte disse ordene fra filisteren, ble de skrekkslagne og meget redde.

David var sønn av en efratitt fra Betlehem i Juda som het Isai. Isai hadde åtte sønner, og på Sauls tid var han en gammel mann blant folket.

Isais tre eldste sønner hadde gått med Saul i kampen. De tre sønnene som hadde dratt ut i kampen, het Elisj, den førstefødte, Abinadab, den andre, og Sjamma, den tredje.

David var den yngste. De tre eldste fulgte Saul.

Men David gikk fram og tilbake mellom Saul og farens saueflokk i Betlehem.

Filisteren kom frem hver morgen og hver kveld og stilte seg opp i førti dager.

Jesse sa til sin sønn David: 'Ta nå en efa av dette ristet kornet og disse ti brødene, og bring det i all hast til dine brødre i leiren.'

Ta også disse ti ostestykker til deres tusenmannsfører. Se hvordan dine brødre har det, og ta med deg noe fra dem tilbake.

Saul og de, og hele Israels hær, er i Ela-dalen og kjemper mot filisterne.

Tidlig neste morgen overlot David flokken til en gjeter, tok med seg forsyningene og dro, slik Jesse hadde befalt ham. Han kom til leiren akkurat da hæren gikk ut for å stille seg opp og ropte sitt kamprop.

Israel og filisterne stilte seg opp, linje mot linje.

David overlot sakene til vaktholdet som hadde til oppgave å passe på tingene, løp til frontlinjen og spurte brødrene sine hvordan det sto til.

Mens han snakket med dem, kom krigeren, filisteren fra Gat som het Goliat, frem fra filisternes linjer. Han ropte det samme som før, og David hørte det.

Da Israels menn så mannen, flyktet de fra ham i stor frykt.

Israels menn sa: 'Dere ser denne mannen som kommer frem. Han kommer for å håne Israel. Den som slår ham, vil kongen gi stor rikdom, sin datter, og gjøre hans fars hus fritatt for alle forpliktelser i Israel.'

David spurte mennene som sto ved siden av ham: 'Hva vil gjøres for den mannen som slår denne filisteren og fjerner hånen fra Israel? For hvem er denne uomskårne filisteren som våger å håne den levende Guds hær?'

De svarte ham med de samme ordene: 'Slik vil det gjøres for den mannen som slår ham.'

Da hans eldste bror Eliab hørte hva han sa til mennene, ble han sint på David og sa: 'Hvorfor er du kommet hit? Og hvem har du overlatt de få sauene i ørkenen til? Jeg kjenner ditt overmot og ditt falske hjerte. Du er kommet hit bare for å se på kampen.'

David svarte: 'Hva har jeg nå gjort? Det var jo bare et spørsmål.'

Han vendte seg bort fra ham til en annen og spurte det samme, og folket svarte ham som før.

Hva David hadde sagt, ble hørt og rapportert til Saul, som sendte bud etter ham.

David sa til Saul: 'La ingen miste motet på grunn av ham. Din tjener skal gå og kjempe mot denne filisteren.'

Saul svarte David: 'Du kan ikke gå og kjempe mot denne filisteren. Du er bare en ung gutt, og han har vært kriger siden han var ung.'

David svarte Saul: 'Din tjener gjette sin fars sauer. Da kom det en løve og en bjørn og tok et lam fra flokken.'

Jeg forfulgte den, slo den og reddet lammet ut av gapet dens. Når den da sprang på meg, grep jeg den i manken, slo den og drepte den.

Din tjener har slått både løven og bjørnen, og denne uomskårne filisteren skal bli som en av dem fordi han har hånet den levende Guds hær.'

David tilføyde: 'Herren, som har reddet meg fra løvens og bjørnens klør, vil også redde meg fra denne filisteren.' Saul sa til David: 'Gå, og må Herren være med deg!'

Saul kledde David i sin egen rustning. Han satte en kobberhjelm på hodet hans og tok på ham en brynje.

David festet Sauls sverd over rustningen og prøvde å gå, men det gikk ikke, for han var ikke vant til det. 'Jeg kan ikke gå med dette,' sa han til Saul, 'jeg er ikke vant til det.' Og han la det av seg.

Så tok han sin stav i hånden, valgte seg fem glatte steiner fra bekken, la dem i gjeterens veske han brukte til å bære mat i, og med slyngen i hånden nærmet han seg filisteren.

Filisteren kom stadig nærmere David, med skjoldbæreren foran seg.

Filisteren så opp og fikk øye på David. Han foraktet ham, for han var bare en ung gutt, rødkinnet og vakker.

Han sa til David: 'Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?' Og filisteren forbannet David ved sine guder.

Han sa til David: 'Kom hit, så skal jeg gi kjøttet ditt til himmelens fugler og markens dyr!'

David svarte filisteren: 'Du kommer mot meg med sverd og spyd og kastespydd, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren, hærskarenes Gud, Israels hærers Gud, som du har spottet.'

I dag skal Herren overgi deg i min hånd, og jeg skal slå deg ned og hogge hodet av deg. Jeg skal i dag gi likene av filisternes hær til himmelens fugler og jordens ville dyr, og hele jorden skal kjenne at Israel har en Gud.

Hele denne forsamlingen skal vite at Herren ikke frelser med sverd og spyd. For krigen hører Herren til, og han skal gi dere i vår hånd.

Da filisteren beveget seg og gikk nærmere David, løp David raskt mot løp mot filisteren i kamplinjen.

David rakte hånden ned i vesken, tok en stein og slyngte den mot filisteren. Den traff ham i pannen, trengte inn, og han falt med ansiktet mot jorden.

Slik vant David over filisteren med en slynge og en stein. Han slo filisteren og drepte ham, selv om han ikke hadde noe sverd.

David løp frem, stilte seg over filisteren, tok sverdet hans, dro det ut av sliren og drepte ham ved å kutte hodet av ham. Da filisterne så at helten deres var død, flyktet de.

Da satte Israels og Judas menn i et hyl, forfulgte filisterne til Gat og Ekrons porter. Mange av filisterne fall på veien til Sjaraim, helt til Gat og Ekron.

Dermed vendte israelittene tilbake fra å forfølge filisterne, og de plyndret leiren deres.

David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i sitt telt.

Da Saul så David gå mot filisteren, spurte han hærsjefen Abner: 'Abner, hvem er sønnen til denne unge mannen?' Abner svarte: 'Så sant du lever, konge, jeg vet det ikke.'

Da sa kongen: 'Finn ut hvem denne unge mannen er.'

Så da David hadde drept filisteren, tok Abner ham med til Saul. David hadde filisterens hode i hånden.

Saul spurte ham: 'Hvem er du sønn av, unge mann?' David svarte: 'Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.'